European unity as a challenge to religious communities

Til å svare på disse utfordringene har vi invitert fremstående intellektuelle med bakgrunn fra ulike religiøse samfunn i Europa med erfaring fra dialog mellom religion og samfunn. Foredragene etterfølges av inviterte kommentarer, og det er satt av tid til diskusjon der alle deltakerne på sympoiset inviteres til å delta.

Symposiet holdes på engelsk. 

• Symposiet går over to dager - 1. - 2. november 2007 - og arrangeres som et ledd i 150-årsjubileet for Det Norske Videnskaps-Akademi.

PROGRAMENDRING: 

Etter at programmet gikk i trykken har vi fått beskjed om en programendring torsdag 1. november:

14:00-15:30: Protestant Perspectives on Unity and Relations between Christians and Muslims in Europe Today ved: 

• Rev. Dr. Olav Fykse Tveit, Secretary General, Council on Ecumenical and International Relations
• Rev. Dr. Stephanie Dietrich, Ass. Professor, Diakonhjemmet University College, Oslo; Co-president of the Council of Protestant Churches in Europe (CPCE)

OM TEMA: 

Debatten om religion har i stor grad fokusert på fundamentalisme, og dermed på religion som en fare for enhet og fellesskap i samfunn og stater. Dette gir et forenklet bilde av religioner i dagens samfunn, særlig i Europa.  I tillegg har en hatt forestillingen om Europa som en sekularisert verdensdel. I en slik tegning blir den rollen de store kristne kirkene, muslimske og også jødiske samfunn spiller for fellesskap og samhold både lokalt og på europeisk plan borte.

EU ledere som tidligere og nåværende president Prodi og Barroso har understreket hvor viktig religionene er for en visjon av et Europa som er mer enn en geografisk og økonomisk enhet. De sier at religionene, særlig kristendom, jødedom og islam er viktige for å møte de nye utfordringene i det flerkulturelle samfunnet og for å bygge et åpent og pluralistisk Europa.

Hvordan svarer så religiøse samfunn på disse utfordringene om å bidra til solidaritet og fellesskap i Europa? Katolske, ortodokse og protestantiske kirkesamfunn har allerede i lengre tid samarbeidet på dette feltet. Med de ortodokse kirkene i Russland og ellers i Øst-Europa kommer også sterke røster utenfor EU fram. På et stort europeisk økumenisk møte i Romania i høst vedtok de en uttalelse der de sier at ”Som kristne deler vi et ansvar for å skape Europa til et kontinent preget av fred, solidaritet, deltakelse og bærekraft.” De understreker at målet med Europa er “folkenes Europa” mer enn bare et økonomisk rom. Endelig sier disse kirkesamfunnene at de vil samarbeide med mennesker fra andre religioner som deler engasjementet for å skape et Europa bygget på verdier, som også kan utvikle seg politisk og økonomisk.

 Denne utfordringen for religioner til å engasjere seg i Europa er også tatt opp av muslimer. En av de fremste islamske intellektuelle i Europa dag, Tariq Ramadan, har engasjert seg for å skape en ”europeisk islam”. Det innebærer en forståelse av Islam som ikke bygger på et motsetningsforhold til Vesten, men som fortolker islamske prinsipper på en måte som forankrer dem i Europas kultur. Med sine mange bøker, bl.a. To be a European Muslim, ønsker Ramadan å gjøre Islam til en integrert del av Europas religiøse og kulturelle landskap.

“Fredsbrevet” til kristne kirker fra en rekke av verdens ledere for “moderat islam” kan være et viktig skritt i samme retning. De ser utgangspunktet for fellesskap og sameksistens i det dobbelte kjærlighetsbud, kjærlighet til Gud og nesten, som finnes både i Koranen, Toraen og Det nye testamente. Dette brevet har fått positive reaksjoner fra en rekke kristne ledere og kan få betydning for samarbeidet mellom religioner også i Europa.

 En slik forståelse av fellesskap mellom mennesker av ulike religioner er viktig for en av de største utfordringene Europa står overfor: å integrere mennesker fra ulike etniske, sosiale og religiøse bakgrunner. Der kan religiøse samfunn bidra med praktisk samarbeid. Særlig de kristne kirkene som majoritetssamfunn har også et ansvar for å forme holdninger. Et utspill fra Europa-parlamentet om at EU-landene skal registrere rase i forbindelse med oversikt over diskriminering kunne være en aktuell sak å reagere sammen på. Jødiske samfunn har allerede protestert mot forslaget om en slik registrering basert på rase som vekker til live skremmende historiske minner.

 Men det er andre trekk i utviklingen av solidaritet i Europa som religiøse samfunn kan finne problematiske. Det gjelder særlig arbeidet for likestilling mellom kjønnene, kvinners rettigheter og ikke minst anerkjennelse av forskjellige former for samliv og familie som også inkluderer homofile og lesbiske.  Dette er felter der særlig de katolske og ortodokse kirker og islamske samfunn representerer til dels sterk motstand mot utviklingen. De protestantiske kirkene er mer splittet. De største miljøene vil støtte kvinners og menns likestilling, mens det er større motstand når det gjelder likestilling for homofile og lesbiske, for eksempel i form av en felles ekteskapslov som er vedtatt eller i ferd med å bli innført i flere europeiske land.

 Religiøse samfunn er ikke politiske partier eller interesseorganisasjoner. De er derfor opptatt av at deres bidrag til “fred, solidaritet, deltakelse og bærekraft” i Europa må bygge på deres genuine religiøse basis i hellige skrifter, teologi og tradisjon. Samtidig er det nødvendig med en gjennomtenkning og fornyet tolkning av denne religiøse basis i en ny situasjon. Hvis de gjør det kan religionene bidra til visjonene om hva Europa kan bli gjennom de endringene kontinentet gjennomgår. Dette er en diskusjon som nå pågår i Europa, og som blir tatt opp i et symposium med tema ”European unity as a challenge to religious communities” i regi av Det norske Videnskapsakademi 1.-2. november. Der vil Tariq Ramadan og andre europeiske og norske intellektuelle og ledere for religiøse samfunn delta.