Bilde
God dialog mellom forskere og journalister
Norsk forskningsformidling har økt sterkt de siste årene i alle typer medier, og kontakten mellom forskere og journalister er blitt hyppigere og bedre. Norge kommer likevel dårligere ut enn andre europeiske land når det gjelder profesjonell forskningsjournalistikk. Det samme gjelder forskningspolitisk debatt og forskningsinformasjon. Slik oppsummerte professor Ole Didrik Lærum møtet mellom forskere og journalister på Det Norske Videnskaps-Akademi.
VG-journalist Ingunn Saltbones Leine poengterte at avisen i høyeste grad er opptatt av å dekke forskningsnyheter. Foto: Eirik Furu Baardsen Denne uken inviterte Det Norske Videnskaps-Akademi til et møte om forskningsformidling der en spesielt ønsket å belyse samspillet mellom mediene og forskerne. Den store medieoppmerksomheten rundt Harald Eias bebudede forskningsprogram ”Hjernevask” har gjort dette temaet svært aktuelt. Samtidig har den etterlatt et inntrykk av at forskere og journalister lever i hver sin verden.
Akademiet inviterte derfor Anne Hafstad, kommentator i Aftenposten, til å snakke om hvordan hun gjennom mer enn ti år som forskningsjournalist har opplevd møtet med forskningens verden. Hafstad, som selv har forskerbakgrunn, gav noen konkrete eksempler på at forskere og journalister har ulikt ståsted. Eksempelvis er forskere ofte detaljorienterte, har et langtidsperspektiv og tar forbehold, mens journalister er opptatt av de store linjer, jobber fra dag til dag og spissformulerer budskapet. Hennes inntrykk er også at forskere ofte er redd for at journalister ikke skal forstå eller forenkler saken for mye. Mange er også bekymret for hva kollegene vil si.
Hafstad understreket at all forskning kan formidles og at forskere ikke bør behandles annerledes enn andre typer kilder. Selv har hun stort sett hatt positive erfaringer i møte med forskere, men noen har også vært arrogante, nedlatende eller selvhøytidelige. Forskerne på sin side trekker gjerne fram at journalister kan være både egenrådige, kunnskapsløse og upålitelige, selv om hovedinntrykket er positivt.
– Journalister og forskere må avklare sine roller og være seg dem bevisst. Verken forskere eller journalister er nøytrale. Det viktigste er å forstå og respektere hverandres roller, sa Anne Hafstad.
Ta sjansen på TV
Fra forskningssiden stilte Stein A. Evensen, professor i medisin ved Rikshospitalet og Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Begge hadde i hovedsak positive erfaringer i møte med media, men kunne også fortelle om noen mindre heldige episoder. Unni Wikan kom med en direkte appell til sine forskerkolleger: Ikke være redd for å stille opp i TV selv om du bare får ett minutt eller to til å forklare kompliserte saker Tenk på hvor mange du når med ditt budskap! Dessuten har vi som forskere også en samfunnsplikt til å stille opp. Hun fikk støtte av fysiologiprofessor Kristian Gundersen ved UiO om at forskerne ikke kan unndra seg en offentlig debatt. Forskningen er for en stor del finansiert av skattebetalernes penger og da har samfunnet også krav på å få noe igjen.
Tid for handling
Forskningsjournalist og forfatter Bjørn Vassnes mente det nå var tid for handling. Foto: Eirk Furu BaardsenForskningsjournalist og forfatter Bjørn Vassnes mente at det viktigste nå er å se på vilkårene for forskningsformidling i Norge, og her er det mange som må dele på ansvaret. Forskerne må våge å stille opp for nyhetsmediene og snakke slik at de blir forstått av vanlige mennesker. I slike sammenhenger fungerer vitenskapelige formuleringer dårlig. Men universiteter og andre forskningsinstitusjoner må også prioritere formidling, blant annet ved at det tas inn i forskerutdanningen og at forskerne får tid og ressurser til formidlingsoppgaven. I dag er det bare publisering i fagtidskrifter som teller. Hvis formidling fikk betydning for forskernes videre karriere, ville det være et viktig bidrag. Her kan Kunnskapsdepartementet gjøre en forskjell.
Bjørn Vassnes konkluderte med at skal norsk forskningsformidling komme opp på samme nivå som i andre europeiske land, må man bygge videre på den åpne dialogen mellom forskere og journalister som man nå ser utvikle seg. Medienes organisasjoner vil være viktige aktører. Nye medier og direkte kontakt mellom forskere og publikum hører også med i dette bildet. Men Kunnskapsdepartementet må sørge for å gi forskningsformidlingen gode rammevilkår.
