Akademimøte

Historien om solvitaminet / Hundre år siden Alfred Wegener: Kontinentaldriftens far

Åpent
Vitenskapsakademiet, foredragssalen 2. et.

Akademimøte med to foredrag; solen, og kontinentaldriften. 

Foredragsholdere:

  • Johan Moan: Historien om solvitaminet
  • Trond Torsvik: Hundre år siden Alfred Wegener: Kontinentaldriftens far
  • Før foredragene holder Asbjørn Kjønstad minnetale over Peter Lødrup.
En av de viktigste av solstrålingens livsbevarende gjerninger er at den gir oss D-vitamin. Illustrasjonsfoto: Eirik Furu Baardsen
En av de viktigste av solstrålingens livsbevarende gjerninger er at den gir oss D-vitamin. Illustrasjonsfoto: Eirik Furu Baardsen

Solvitaminet ved professor Johan Moan

D-vitaminets historie går nesten like langt tilbake i tid som livets historie. Begge historier er intimt knyttet til lyset, til solstrålingen. I begynnelsen fikk solstrålingen små molekyler til å slå seg sammen til større: til aminosyrer, proteiner, DNA og RNA. Disse molekylene, biomolekylene, kan kalles livets molekyler. D-vitaminet hører med blant dem. En av de viktigste av solstrålingens livsbevarende gjerninger er at den gir oss D-vitamin. Så viktig er dette at hudfargen vår tilpasses strålingen der vi bor: mørk i Afrika, lys her. D-vitaminlitteraturen har nærmest eksplodert etter 2000. Ny vitenskap blir stadig offentliggjort: D-vitamin og sol kan redusere høyt kolesterol og forekomst av hjerte- og karsykdommer, motvirke sukkersyke, ha god virkning på sykdommer knyttet til immunsystemet, som psoriasis, multippel sklerose, leddgikt og Crohns syndrom. Kreftrisikoen kan reduseres, og D-vitamin kan virke gunstig sammen med ordinære former for kreftbehandling. Mange mener at D-vitamin mildner flere typer psykiske lidelser, og at kvinner som har nok D-vitamin, har mindre risiko enn andre til å føde barn som blir schizofrene eller autistiske. Den aller nyeste forskningen på dette området sier at solen gjør noe mer godt i huden vår enn å lage D-vitamin.

Alfred Wegener ved Trond H. Torsvik

Professor Trond H. Torsvik tar oss med på en spennende tidsreise i sitt foredrag om Alfred Wegener - kontinentaldriftens far på Akademimøtet 10. februar. I løpet av nærmere et århundre har vår beskrivelse av bevegelser og deformasjon av Jordens ytterste skall har i løpet av et århundre utviklet seg fra kontinentaldrift (1915), til havbunnspredning (1962) og senere til platetektonikk (1967). Platetektonikk har hatt suksess, både teoretisk og praktisk, og den har dannet et vitenskapelig rammeverk for en rekke geologiske disipliner.

En ny revolusjon er imidlertid på vei, en ny visjonær teori om Mantel Dynamikk som integrerer platetektonikk med mantelkonveksjon og episodiske varmesøyler fra jorden indre.

Moderne geovitenskap startet med Alfred Wegener. Han foreslo i begynnelsen av det forrige århundre (1915) at kontinentene opprinnelig besto av ett enkelt superkontinent. Superkontinentet Pangea ('alt land') var omkranset av havområdet Panthalassa ('all sjø') som dekket resten av Jorden. Gjennom Jordens mellomtid mente han at Pangea ble delt opp i en rekke kontinenter gjennom kontinentaldrift. På denne tiden var dette en revolusjonær teori som rokket ved grunnforutsetningene. Alle geologer trodde den gang at kontinentene lå fast og aldri hadde beveget på seg. Wegener baserte sin teori bl.a. på at kystlinjene i Sør-Atlanteren var svært like. Han pekte også på at plante- og dyrefossiler fra flere kontinenter i permkarbontiden, for eksempel fra Sør-Amerika og Afrika, nærmest er identiske. Han argumenterte med at det var fysisk umulig for enkelte dyreorganismer å bli transportert 3000-6000 kilometer fra den ene til den andre siden. Mange bergartsformasjoner henger også tydelig sammen hvis de to kontinentene plasseres inntil hverandre. Wegener viste bl.a. til likheten mellom den gamle fjellkjeden i Storbritannia og Skandinavia (Kaledonidene) og en tilsvarende fjellkjede i USA og Canada (Appalakkene). Basert på kartlegging av eldre, glasiale avsetninger (tillitter) ble Wegener også klar over at en kontinental iskappe må ha dekket Sør-Amerika, Sør-Afrika, India og sørlige deler av Australia for omkring 300 millioner år siden. Noen av disse eldre glasiale avsetningene finnes nær dagens ekvator, og han konkluderte derfor med at kontinentene måtte ha flyttet på seg i forhold til dagens sydpol.

I Wegeners rekonstruksjon av kontinentene for 300 millioner år siden er Afrika, Europa og Asia tegnet i sine nåværende posisjoner, mens bl.a. Nord og Sør-Amerika er rekonstruert ved at Atlanterhavet er lukket. Videre er Det indiske hav eliminert ved at India, Australia og Antarktis er flyttet til sørøstkysten av Afrika. Sammenligner vi denne rekonstruksjonen med en moderne computerbasert rekonstruksjon med en mye større database til rådighet, ser vi helt klare likheter.

Så hva har vi egentlig oppnådd på i underkant av hundre år? Den viktigste forskjellen er at vi nå er i stand til å posisjonere Pangea ved sin korrekte breddegrad ved hjelp av magnetiske data. Vi kan derfor direkte studere hvordan klimasensitive (breddegradsavhengige) sedimentære bergarter fordeler seg på jordoverflaten i Jordens fortid. Sydpolen var for eksempel for omkring 300-310 millioner år siden dekket av en større iskappe (basert på kartlegging av glasiale avsetninger) som strakte seg nordover til omtrent 50-45S. På samme tid var områdene rundt ekvator kjennetegnet av kullforekomster (tropisk vått klima), og saltavsetninger som hovedsakelig opptrer på subtropiske breddegrader (tørt klima).

Relative rekonstruksjoner mellom enkelte kontinenter er naturligvis også forbedret siden Wegeners tid, og nyere forskning viser at flere kontinenter ikke var en del av Pangea ved overgangen mellom karbon og perm (blant annet Kina) slik vi tidligere har trodd.