Folkeforbundet 100 år og De forente nasjoner 75 år

Folkeforbundet og De forente nasjoner
Dette seminaret var opprinnelig påtenkt holdt over flere dager og med internasjonal deltakelse. Pandemien endte først våre forhåpninger om en internasjonal konferanse, dernest førte den til at vi valgte å utsette den langt mer beskjedne versjonen vi landet på, fra 2020 til 2021, slik at vi kunne møtes ansikt til ansikt i Akademiets lokaler. FF og FNs jubileer er for viktige i både internasjonal og norsk sammenheng til å skulle å forbigås i akademisk taushet.

Vi har valgt å konsentrere oss om fem hovedtemaer, som alle over tid har stått sentralt både i organisasjonenes virke og i norsk utenrikspolitikk, om enn ikke alle like viktige i hele perioden siden 1920. Heller ikke fra grunnleggerne side var de alle påtenkt som like viktige fra starten av. Noen oppgaver var utredet og planlagt, andre var ikke påtenkt i det hele tatt, men vokste frem i takt med endringer i behov og kontekst. Vi går også tilbake til tiden før Første verdenskrig. Det forelå alt før den store krigen et mangfold av tanker og planer om internasjonal nyordning og tiltak for å forhindre stormaktskrig, bl.a. i regi av fredskongressene i Haag og Den interparlamentariske union. I sistnevnte spilte Norges første fredsprisvinner Christian L. Lange en sentral rolle.

Det første tema vi tar for oss er FF/FN som garantister for fred og nasjonal suverenitet ved hjelp av økonomiske og i ekstreme tilfeller militære sanksjoner, herunder også avrustning/nedrustning og rustningskontroll. Så vel FF som FN var dominert av stormaktene, om enn i FF under et ferniss av likeverdighet mellom store og små makter. Organisasjonenes handlekraft berodde på om stormaktene kunne komme til enighet. Norges tvil/ønske om å se FF/FN som sikkerhetsgarantister, avhang selvsagt av hvordan ulike norske regjeringer så for seg hvilken stormakt som kunne være interessert og i stand til å beskytte  landet. Om enn det iblant var indrepolitisk strid om denne politikken, var det ikke i regjeringene eller i UD/FD synderlig tvil.

Det annet tema dreier seg om forholdet mellom de vestlige imperier og den ikke-vestlige/utenomeuropeiske verden. Seierherrene, i alle fall noen av dem som møttes i Paris i 1919/20, var riktgnok opptatt av å etablere flere demokratiske og selvstendige stater som en vesentlig del av den nye internasjonale orden. Men deres engasjement for slike stater var i det vesentlige begrenset til de europeiske etterfølgerstatene etter de store imperiene som hadde kommet tapende ut av krigen. Restene av Det osmanske imperium ble i det vesentlige mandatområder under FF, og det ble også Tysklands kolonier. I realiteten ble seierherrenes koloniriker dermed utvidet, men under en ikke ubetydelig og etter hvert økende kontroll fra FFs side. Mandatområdene ble etter Annen verdenskrig konvertert til ‘Trusteeships’ under FN, og mange fikk raskt sin uavhengighet. Avviklingen av kolonirikene, under FNs auspisier, står i dramatisk kontrast til utvidelsen og konsolideringen av kolonirikene etter første verdenskrig. FFs system for mandatområdene bidro imidlertid på lengre sikt til å undergrave kolonimaktenes kontroll med så vel deres egne kolonier som mandatområdene. Den dramatisk raske avviklingen av de europeiske imperiene etter Annen verdenskrig og FNs rolle i avkoloniseringen hadde også sine forutsetninger i FFs virke. Mens Norge var sterkt engasjert i avkoloniseringen etter annen verdenskrig, var interessen for kolonirikene og mandatområdene laber i mellomkrigstiden, med unntak for enkeltpersoner som arbeidet i FFs byråkrati og representerte Norge i FFs komiteer.
Det tredje tema er FF, FN og den internasjonale økonomiske orden. FN-systemet stod sentralt i utviklingen av en internasjonal økonomisk orden, i første omgang gjennom Bretton Woods-organisasjonene, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Den internasjonale handelsorganisasjonen, ITO (delvis realisert gjennom GATT).  Fra 1964 ble UNCTAD  en plattform for u-landenes fremstøt for en ny økonomisk verdensorden,  et spørsmål der Norge ble sterkt engasjert og spenningen mellom idealer og interesser kom til syne. FF var i utgangspunktet hverken skapt for å ivareta internasjonal økonomisk utvikling eller stabiliserer det økonomiske systemet, og arbeidet med å reetablere en internasjonal økonomisk orden gjennom mellomkrigstidens mange kriser, foregikk dermed i det vesentlige utenfor eller i randsonen til organisasjonen. Den vesteuropeiske gjenreisningen etter krigen ble ivaretatt gjennom Marshallplanen og OEEC, og det vestlige samarbeidet videreutviklet gjennom  EEC/EC/EU og EFTA. 50 år etter slutten av annen verdenskrig ble Verdens handelsorganisasjon, WTO, som erstatning for den dødfødte ITO. Norges holdning til det vestlige økonomiske samarbeidet var også tidvis preget av ambivalens.

Det fjerde tema dreier seg om minoriteters rettigheter og menneskerettigheter, og i særlig grad om urfolks rettigheter. Minoriteters rettigheter ble en oppgave for FF som følge av de mange og store minoriteter i de mange nye europeiske nasjonalstatene. FN kom derimot til å konsentrere sterkere om individuelle menneskerettigheter. Erfaringene fra forsøkene på å beskytte minoriteter var ikke gode. Hva gjelder beskyttelse av minoriteter og flyktninger spilte enkelte nordmenn en sentral rolle i FF, men Norge som stat var ikke sterkt engasjert. Urfolks situasjon ble et tema i internasjonalt samarbeid fra 1930-tallet, med store endringer i problemforståelse og rettigheter fram til vår tid. Dette tema har dermed sitt tyngdepunkt i vår samtid, og med en ganske vesentlig rolle for Norge.

Internasjonalt helsesamarbeid var knapt noe tema ved etableringen av FF, men ble det i økende grad fra 1920-tallet, dels som et resultat av privat filantropisk aktivisme og finansiering. Med etableringen av Verdens helseorganisasjon (WHO) fikk det internasjonale helsesamarbeidet en sterkere organisatorisk forankring, og i periode frem mot det nye millennium erstattet FN og medlemslandene langt på vei de filantropiske bidragene. Norge var i mellomkrigstiden mottager av slik filantropisk helsebistand, og etter annen verdenskrig en aktiv deltaker i arbeidet i WHO, hvor særlig Karl Evang gjorde seg gjeldende fra starten av.
    

Program
16.00 Kaffe ved ankomst

16.30 Velkomsthilsen ved preses Hans Petter Graver

Ordstyrer er professor og visepreses i Akademiet, Terje Lohndal

Folkeforbundet og FN som garantister for nasjonal suverenitet og sikkerhet, og Norges forhold til Folkeforbundet/FN ved Helge Pharo

Folkeforbundet , FN og den ikke-vestlige verden. Mandatområder, trusteeships, avkolonisering og Norges rolle ved Øyvind Østerud

Pause

Folkeforbundet, FN og en internasjonal økonomisk orden. Norske standpunkter og norske interesser ved Jarle Simensen

Urfolk, minoriteters rettigheter og menneskerettigheter. Folkeforbundet, FN,ILO og Norges rolle ved Hanne Hagtvedt Vik

Internasjonalt helsesamarbeid, filantropiske organisasjoner, Folkeforbundet, FN og Norge ved Sunniva Engh

Panelsamtale - hvilken vei vil globale rettsordninger ta framover?
Deltakere: Øyvind Østerud, Hanne Hagtvedt Vik, Stein Tønnesson og Cecile Hellestveit

Om innleggsholderne
Sunniva Engh er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Hennes forskningsinteresser omfatter norsk og nordisk utenrikspolitikk og internasjonalt engasjement, ideen om 'den nordiske modellen' i internasjonal politikk, bistands- og utviklingshistorie med vekt på befolkningspolitikk og global helse, Indias utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt Myanmar og stormaktsrelasjoner i Asia.

Cecilie Hellestveit er ansatt ved Folkerettsinstituttet. Hun er jurist og samfunnsviter med doktorgrad i krigens folkerett fra juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hellestveits fagekspertise er krig, fred og folkerett, og hun arbeider både med folkerettsregimer og normutvikling, samt analyse av væpnede konflikter og konflikt-dynamikk. Hun har studert og arbeidet i Midtøsten, USA, Russland, Frankrike og Tyskland. Hun har vært medlem av Utlendingsnemnda, regionale etiske komiteer for medisinsk forskning, nestleder i styret i Flyktninghjelpen og er for tiden nestleder i styret i Oslo World. Hellestveit er medlem av Oljefondets Etikkråd (fra 2015) og sitter i Etikkutvalget som gjennomgår de etiske retningslinjene til Oljefondet.

Helge Ø. Pharo er professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Hans faglige kompetanseområde er blant annet mordere politisk historie. Han har i en rekke år vært leder ved Historisk institutt og medlem i fakultetstyret. Han har også hatt verv i Norges forskningsråd, vært styreleder ved Institutt for fredsforskning 1999–2004, medlem av Rådet til Institutt for forsvarsstudier og mangeårig faglig rådgiver for Det Norske Nobelinstitutt. Siden 2003 har han ledet Forum for samtidshistorie ved Universitetet i Oslo og det store prosjektet om “Den norske fredstradisjonen”.

Jarle Simensen er professor emeritus ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Hans faglige kompetanseområder er afrikansk historie, internasjonal historie, bistandshistorie, misjonshistorie, historiografi, historisk teori og metode. Han har blant annet utgitt «Afrikas historie» (1983, 4. utgave 2004, også utgitt på dansk i 1985). Han var medredaktør for Aschehougs Verdenshistorie i 1982–1986, der han også skrev bind 12, «Vesten erobrer Verden 1870–1914» (1986, fransk utgave 1996) og bind 16, «Verden forandres 1985–1993» (1993, med Sven Tägil, fransk utgave 1996).

Hanne Hagtvedt Vik er professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Hennes forskningsinteresser er folkerett, menneskerettigheter, urfolksrett og utviklingshjelpens historie. Hun har arbeidet mye med internasjonalt samarbeid gjennom De forente nasjoner (FN), Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Verdensbanken. Forskningsarbeidene har gitt en særlig fordypning i nordisk og amerikansk politikk.

Øyvind Østerud er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hans faglige interesser er demokrati, styreform og regimeendring; geopolitikk og internasjonale konflikter; suverenitet og nasjonalisme. Østerud var styreleder ved Institutt for fredsforskning (PRIO) fra 2003 til 2006, preses i Det Norske Videnskaps-Akademi; 2008-2011 og styreleder ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) 2012-2020. Han var leder for «Makt- og demokratiutredningen» fra 1998 til 2003, det mest omfattende samfunnsfaglige prosjektet som er gjennomført i Norge.