Hvordan kan vi fase ut oljen innen 2040?

Dette er egentlig spørsmål om hvor godt kan vi kontrollere fremtiden med kunnskap og hvor rustet står våre demokratiske samfunn stilt overfor tidens store utfordringer?

De siste ukenes dramatiske hendelser i Afghanistan illustrerer at ting ikke er så rett frem. Evakueringen av utlendinger fra Kabul, og begivenhetene som ledet opp til denne, kan neppe ses som en seier for liberale demokratier eller for fornuften. Man må kunne stille spørsmål ved om beslutningen om å gå inn i Afghanistan var resultat av kunnskap, fornuft og liberalt demokrati. Den amerikanske «krigen mot terror» hadde opphav i et liberalt demokrati, men brøt allerede i sine innledende faser med den demokratiske rettsstatens prinsipper. Beslutningen ble ikke truffet etter studier og rasjonelle overveielser, men som et spontant svar på det gruvekkende angrepet på USA 11. september for nokså nøyaktig tyve år siden.

Afghanistans mareritt er en god illustrasjon på betydningen av å basere viktige beslutninger på kunnskap og inkluderende og rasjonelle overveielser. Men har vitenskapen en rolle å spille i slike beslutninger?

Bilde

FN tror det. FN tar sikte på å møte samfunnsutfordringene gjennom bærekraftsmålene, en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Bærekraftsmålene skal gjøre noe med årsakene til fattigdom, ulikhet og klimaendringer. Mange universiteter og vitenskapelige institusjoner har sluttet seg til disse. Kunnskap og forskning er vesentlig om verden skal klare å nå de målene som er satt. I sin rapport om bærekraftsmålene for 2021 etterlyser FN mer forskning, teknologi og innovasjon rent generelt, og nevner uttrykkelig samfunnsforskning på folks oppfatning av spørsmål som diskriminering, og investeringer i forskning på marine spørsmål. Veien frem virker lang, og kunnskapen er kommet kort, til tross for et stort engasjement.

Det kan neppe være tvil om vitenskapens betydning for bærekraftsmålene og for at menneskeheten skal kunne løse de utfordringer den står overfor. Når Det Norske Videnskaps-Akademi har som formål å bidra til vitenskapens fremme, bidrar det dermed også til oppfyllelse av bærekraftsmålene. Samtidig ligger det også en spenning i tidspresset som bærekraftsmålene er forbundet med. Oppfyllelsen er satt til 2030 det vil si bare ni år frem i tid, og pandemien har satt arbeidet med mange av målene langt tilbake. Det samme tidspresset ligger også i rapportene fra FNs klimapanel. Hvordan samsvarer dette med den andre viktige delen av akademiets formål om at akademiet skal fremme den grunnleggende og langsiktige forskningen innen alle fagområder?
Det siste året har vi fått demonstrert at forskning og utvikling kan skje raskt. Aldri tidligere er en ny vaksine utviklet og tatt i bruk raskere enn vaksinene mot Covid-19. Men ser vi nærmere etter, så ser vi at det har vært et samspill mellom langsiktig grunnforskning og effektivt utviklingsarbeid.

De første forsøkene med mRNA vaksiner var på 1990-tallet. Lenge sto forskningen i stampe på grunn av problemer med RNAs instabilitet og med å levere vaksinen til levende celler i kroppen. Ideen om en slik vaksine ble møtt med generell skepsis, og bare et lite antall forskere trodde på den. Forskningen skjøt imidlertid fart på 2010-tallet, og i januar 2018 skrev fire forskere i Nature Reviews Drug Discovery at «the future of mRNA vaccines is therefore extremely bright». To år senere startet full-skala vaksineringen med mRNA vaksiner i Norge, bare ett år etter kartleggingen av genomet til SARS-COV-2. Dette var mulig på grunn av årtiers forskning, enorme statlige investeringer og en samlet styrke av dedikerte forskere, teknikere, næringsliv, medisinsk personell og myndigheter.

Hva slags lærdom kan vi trekke ut av dette? Det er viktig at verden sto overfor et klart definert problem: Hvordan skape en immunrespons hos mennesker mot SARS-COV-2. Det er videre viktig at problemet ble oppfattet som så entydig og akutt at det hadde en sterk mobiliserende kraft i alle relevante leire. For det tredje viser det betydningen av vilje hos offentlige myndigheter til å ta risiko og å påta seg det finansielle løftet som er nødvendig for å bringe kunnskapen frem til praktisk anvendelse. Ingen private firmaer kunne ha tatt risikoen med å produsere millioner av vaksinedoser før metoden var utprøvd og offentlig godkjennelse forelå.

Det finnes flere andre eksempler på hvordan vitenskapen har tatt byks fremover som følge av mobilisering av forskere og en massiv, statlig finansiering for å løse et avgrenset problem. Manhattenprosjektet er både berømt og beryktet. Arbeidet, som førte til atombomben og den kjernefysiske trusselen, forandret forholdet mellom vitenskap og samfunn på en grunnleggende og varig måte, og ledet også til en rekke teknologiske fremskritt på mange forskjellige områder som energiproduksjon, billedteknologi, utvikling av datamaskiner og databehandling.

Den første kvinnelige mottaker av Abelprisen, Karen Uhlenbech, fortalte da hun mottok prisen, hvordan satsingen noen tiår etter Manhattenprosjektet på at USA skulle være først til å sette mennesker på månen, gjorde det mulig for kvinner å gjøre karriere i matematikken. Den storstilte satsingen på grunnforskning innen alle disipliner for å fremskaffe kunnskapsgrunnlaget for den teknologiske utviklingen, førte til at alle talenter, selv kvinnene, ble oppfordret til å satse på naturvitenskap og matematikk. Satsingen satte ikke bare menn på månen, men den brøt mennenes hegemoni i matematikken og andre vitenskaper, samtidig som den har hatt stor betydning på en rekke militære og sivile områder.

Ytterligere ett eksempel er det humane genom prosjektet. Prosjektet ble etablert av den amerikanske kongressen i 1990, med et antatt totalt budsjett på 3 milliarder US dollar. Til sammenligning kan vi se at den samlede bevilgningen til undervisning og forskning i det norske statsbudsjettet samme år var på 25 milliarder kroner. (Dollaren sto riktignok lavt i 1990 og var på rundt 6 kroner). Få overskuet vel på dette tidspunktet hva kartleggingen av genomet på kort tid ville føre til av konkret anvendelse innen forskjellige områder fra medisin, arkeologi og kriminalteknikk, for å nevne noen få.

Alle disse historiske eksemplene viser at monumentale har store ringvirkninger på andre områder enn dem som begrunnet innsatsen, og at disse kanskje er de mest betydningsfulle i det lange løp. Ennå kjenner vi ikke ringvirkningene av satsingen for å finne en vaksine mot Covid-19, men de blir sikkert omfattende, og til dels annerledes enn vi tenker nå.

Vi har mange eksempler som viser at det lønner seg for staten å satse stort på forskning. Store satsinger flytter forskningsfronten, selv om de er innrettet mot å løse konkrete problemer. Om man klarer å løse problemet, er kanskje ikke det viktigste på lengre sikt. 

Noen av tidens store problemer er det likevel entydig viktig å løse. Skal man lykkes med å løse et konkret problem, må det være veldefinert og evne å virke mobiliserende. Dette krever et samspill mellom samfunnsmessige behov og grunnforskning, som gjør det mulig å omstille samfunnsbehovet til en forskbar problemstilling. Når det gjelder tidens store problemer slik de er uttrykt i bærekraftsmålene, er problemet kanskje først og fremst at de er for sammensatt, og at den vitenskapelige grunnforståelsen for dårlig, til at man definere forskningsspørsmål som det kan mobiliseres rundt. Tenk likevel hva man kunne oppnådd om man fikk et tverrfaglig megaprosjekt med det ene forskningsspørsmålet «Verden skal fase ut bruken av fossilt brennstoff innen 2040. Hvordan?».

Spørsmålet har selvsagt en teknologisk side, men det reiser også spørsmål om ressursforvaltning og arealutnyttelse, om økonomisk tilpasning, kulturell omstilling, sosiale prosesser og en lang rekke andre. Milliarder av kroner og tusener av dedikerte forskere, ingeniører, næringslivsledere, byråkrater og engasjerte samfunnsborgere mobilisert for å løse dette spørsmålet, vil bringe oss nærmere svaret i løpet av få år. Og det vil helt sikkert bringe verdifull kunnskap og nyttig innsikt på mange områder, også innenfor spekteret av bærekraftsmålene, kunnskap som kanskje på uventet måte vil vise seg enda mer verdifull enn svaret på spørsmålet.

Ressurser og engasjement er viktig, men vi kommer kanskje ikke utenom elementet av flaks. Hadde viruset slått til ti år tidligere, ville vi neppe kunnet vaksinere oss ut av pandemien så raskt som den vestlige verden har gjort nå. Flaks kan ikke beregnes eller konstrueres ved hjelp av vitenskap eller økonomiske satsinger. Men vi kan øke mulighetene for heldige sammentreff, og vi kan sette oss bedre i stand til å utnytte dem når de inntreffer, ved å ha nok innsikt om hvor mulighetene i sammentreffene ligger. Her viser den langsiktige grunnforskningens nytte seg. Det er den som setter oss i stand til å formulere spørsmålene og se mulighetene.