– Vi trenger mer kunnskap om samisk kultur og historie

Bilde

Nordisk samarbeid

Symposiet er et samarbeid mellom Det finske vitenskapsakademiet Suomalainen Tiedeakatemia, Kungliga Skogs- og Lantbruksakademien i Sverige og Det Norske Videnskaps-Akademi, og vil ta for seg samisk historie, arkeologi, språk og samfunn. 

Les mer om symposiet her
 

Samerett

Kirsti Strøm Bull er faglig ansvarlig for seminaret, sammen med Christina Allard fra Sverige og Jan H Sundberg fra Finland. Hun er professor emerita ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, og har vært ledende i arbeidet med samerett i Norge. Da hun først ble involvert i dette arbeidet tidlig på 1990-tallet, var samerett fortsatt et ganske ukjent rettsområde. Det var professor Carsten Smith som tipset Kirsti om denne retningen innen jusen, da han ble Høyesterettsjustitiarius i 1990. 
– Han ba meg holde et øye med faget samerett som da var et valgfag, forteller Kirsti. Innen samerett er det først og fremst reindriftsrett som har vært hennes forskningsfelt. 

Som et annet land

– Jeg ble interessert i reindriftsrett takket være en av min manns studenter, som var reineier med tilhold nord i Hedmark fylke. Jeg ante ikke engang at det var reindrift der. Sommeren 1990 inviterte han oss til å bli med på reinmerking. Da kom jeg til en verden jeg ikke ante eksisterte. Der var lavvoer, der var rein som skulle samles, der var lassoer, det var som å være i et annet land. 
Og jeg tenkte: Dette kan jeg ingenting om, jeg har aldri lært noe om reindrift. Denne studenten skjønte at jeg var interessert, så han begynte å spørre meg om en rekke ting som han støtte på i myndighetenes forvaltning av reindriften. Jeg ble forbauset over flere forhold han fortalte om. Det var eksempler på regler og saksbehandling som avvek fra alminnelige prinsipper i jussen.

Ble ønsket hjertelig velkommen inn i feltet

Omtrent samtidig ble Kirsti leder for Klagenemnda for skrivemåten av stedsnavn. 
– Det er mye kulturhistorie i stedsnavn. Jeg husker en av de første sakene, hvor det var spørsmål om et stedsnavn i Rørosområdet. Bestemmende for skrivemåten var om navnet hadde  samisk eller norsk etymologi. 
Som leder av denne nemnda traff  Kirsti samiske navnekonsulenter.
– På møte mellom nemda og alle navnekonsulentene – norske og samiske – i Kautokeino høsten 1994 benyttet jeg anledningen til å spørre de samiske navnekonsulentene ut om rettslige spørsmål knyttet til reindriften. Og jeg skjønte at de var positive til disse spørsmålene jeg stilte. På flyet hjem tok jeg beslutningen at ville jeg arbeide med dette. Men det var ikke bare å kaste seg ut i det. Jeg er oppvokst i Oslo og kjente lite til det samiske samfunnet.  Som  forsker kan du risikere å bli oppfattet som en som tramper inn; det kan ligge mye imperialisme i forskning. 
– Flere advarte meg, og sa at reindrift kom jeg aldri til å forstå, jeg kunne like gjerne gi opp. Men jeg skrev til Ole Henrik Magga, som var en av navnekonsulentene, og spurte om han trodde jeg kunne arbeide med rettsspørsmål knyttet til reindriften. Jeg fikk et veldig positivt svar tilbake. Han ønsket meg hjertelig velkommen inn i dette feltet, og han ville hjelpe meg å komme i kontakt med folk. Jeg har dette svaret ennå, det var den gang man fortsatt skrev brev!
– Magga var da sametingspresident, og var i den sammenheng ofte i Oslo, så jeg foreslo at vi kunne møtes når han var i Oslo. Men han sa at nei, når han var i Oslo så hadde han ikke tid, jeg måtte komme til Kautokeino. Og han kunne bare i januar. Jeg tenkte: «Dette er testen, han vil se hvor interessert jeg egentlig er». Så jeg dro oppover 2. januar, og ble veldig godt mottatt. Jeg fikk snakke med mange ulike folk.

Bilde

Må forstå virkeligheten du beskriver

Kirsti er opptatt av at jurister må sette seg inn i saksfeltet de skal jobbe med:
–Du må skjønne den virkeligheten du skriver om. Da jeg jobbet med familierett, var jeg ute i husmorlaget, og jeg jobbet i Juridisk rådgiving for kvinner (JURK). For er det én ting som er sikkert, så er det at livet er ikke som de juridiske lærebøkene. 
I  april 1995 fikk jeg bli med på reinflytting. Jeg hadde aldri bodd i telt før, og hadde ikke møtt reineierne tidligere, men de var slektninger av en av navnekonsulentene jeg kjente. Jeg fikk vite senere at de ble noe forskrekket, for de hadde trodd jeg var en mann. Dette var tre brødre, og den enes sønn på 12 år. Så jeg og sønnen holdt sammen, og han fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Det første døgnet snakket brødrene ikke til meg, de var så opptatt med reinflokken og jobben. Så hadde vi en litt rolig periode mens reinen var i ro; det er reinen som bestemmer farten. Mens vi satt ned og spiste, spurte en av dem meg om en bilforsikringssak. Da skjønte de at jeg kunne være til nytte, og så kom de med alle problemene og rettsspørsmålene de hadde knyttet til sin næring. Gjennom spørsmålene deres fikk jeg viktig informasjon, og det ble lettere for meg å spørre dem om det jeg lurte på.  

Forskningsprosjekt 

Av Carsten Smith ble Kirsti anbefalt å reise rundt på møter for å lære. 
– Så jeg møtte opp på årsmøter i Norske Reindriftssamers Landsforbunds og Norske Samers Riksforbund, og satt der som tilhører. I 1997 ble jeg involvert i et forskningsprosjekt om samiske sedvaner og rettsoppfatninger, finansiert av Justisdepartementet, et prosjekt i kjølvannet av Altasaken. Mitt område var reindriften. Høsten 1997 dro jeg til Finnmark, og jeg var der helt til våren mens jeg jobbet blant annet med arkivene til reindriftsforvaltningen. 
– Dette forskningsprosjektet skulle publiseres i en NOU, men det tok tid. Siden det drøyde, publiserte jeg min del av prosjektet som bok sammen med et annet bidrag om reindrift, skrevet av Nils Oskal som er filosof og Mikkel Nils Sara som er samfunnsviter. Boken kom i 2001: Reindriften i Finnmark – Rettshistorie 1852–1960.
– I 1998 ble jeg bedt om å lede et lovutvalg for å se på endringer i reindriftsloven. Flertallet av utvalgets medlemmer var fra reindriften selv, det var de som satt med den nødvendige kunnskapen. Vi som var jurister i utvalget, prøvde å formulere næringens behov i lovs form. En lov blir jo alltid mer firkantet enn livet. Vi kom med lovforslaget i 2001, men det tok seks år før regjeringen fikk samlet seg og vi fikk en lov. Og til min store skuffelse foretok departementet flere endringer i vårt lovforslag, slik at loven i mange sammenhenger ikke fungerer som ønsket.

Bilde

Fosensaken: Et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres

– Har du inntrykk av at det har vært store endringer i samenes situasjon de siste 30 årene fra du begynte å jobbe med dette?
– Det kommer helt an på.  Noen ting har blitt bedre, mens andre ting har blitt verre. Den store utfordringen nå, er dette med gruver og vindkraft. Fosensaken har jeg fulgt i mange år. Da utbyggingen var under planlegging, protesterte både Naturvernforbundet og reindriften. Planen ble lagt til side fordi prosjektet ikke var lønnsomt, men så ble den hentet fram igjen da utbyggingen ble subsidiert gjennom såkalte «grønne sertifikater». Og da den ble hentet fram igjen, gikk det salig fort. I 2013 ble det gitt konsesjon og ekspropriasjonstillatelse. Reineierne sammen med Naturvernforbundet prøvde å protestere, men fikk ikke prøvet saken for domstolene før utbyggingen var fullført. Sånn kan det ikke være. 
– Reineierne på Fosen ble henvist til en lang prosess, og i mellomtiden fikk utbyggerne såkalt forhåndstiltredelse; de fikk lov til å starte utbyggingen før gyldighetsspørsmålet var avgjort. Det var fordi man hadde noe som het Grønne sertifikater, som gjorde at utbyggere av vindkraft ble sterkt subsidiert, og dette var en ordning som ville opphøre i 2021. Så med andre ord, de fikk lov til å starte opp for å kunne få glede av disse subsidiene. Og så ble jo resultatet som det ble. Til manges forbauselse fant jo et enstemmig Høyesterett i Storkammer i 2021 at utbyggingen var ugyldig, både konsensjonen og ekspropriasjonstillatelsen. 
– Mange som uttalt seg i kjølvannet av Fosensaken, syntes å ønske seg en omkamp. Men Høyesterett har sagt sitt. Fosensaken er et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Det ble gjort helt feil fra starten. Det er en dom å ta kunnskap fra i fremtidige utbygninger.
 

Viktig med kunnskap

Kirsti understreker at hun ikke er negativ til vindkraft i utgangspunktet, men det er plasseringen av turbinene som ble feil.
– I Fosen ble turbinene plassert på de høyeste punktene hvor vinden blåser sterkest. Men dette er også et viktig beiteområde for rein i månedene januar til april, fordi her blåser snøen vekk slik at reinen kommer ned til laven. Det hjelper ikke at det er annet areal igjen; mye snø gjør at reinen ikke kommer ned til laven. Reinen er avhengig av nettopp de områdene hvor turbinene ble plassert. 
Vi ser ofte uttalt: «Det er så mye beiteareal igjen», men man tenker da ikke over hvilke typer beite reinen trenger. Derfor er kunnskap om hvordan reindriften fungerer helt avgjørende. Høyesterett sier i sin dom i Fosensaken at grønn omstilling er et viktig, men ikke avgjørende moment i denne saken. Utbygger kunne plassert vindturbinene andre steder, som hadde skadet mindre. 
– Det har ofte slått meg at media ikke viser hvor store inngrep man gjør i naturen i forbindelse med denne typen utbygging. Vi ser bilde av turbiner, men ikke veiene. I Fosen er det anlagt brede veier: det er 14 mil med veier i Fosen. Grunnen til at det er så mange og store veier, er at vingene på turbinene må fraktes hele inn, og hver av vingene på Fosen er rundt 60 meter lang. Det er tankevekkende at du i andre land setter vindturbiner på flatmark, men her i Norge velger vi fjellplatåer. Så for å nyttiggjøre oss vinden der må vi gjøre enorme inngrep i naturen. Og større vil inngrepene bli, for neste generasjons vindturbiner vil bli enda større.

Bilde

Vitenskapen og samene i fornorskningstiden

I artikkelen Vitenskapens rolle i fornorskningstiden viser Kirsti hvordan vitenskapen har sett på samene som primitive og mindreverdige, og dermed lagt grunnlag for en nedvurdering av dem og deres kultur. Samene ble skrevet ut av historien om Norge. Særlig én teori har hatt store konsekvenser for spesielt sørsamene. På slutten av 1800-tallet framsatte etnografen Yngvar Nielsen den såkalte fremrykningsteorien, om at samene ikke hadde noen gammel historie i Røros-området, men først hadde kommet dit på 1700-tallet etter at bøndene hadde tatt fjellet i bruk. («Vitenskapens rolle i fornorskningstiden», K.S. Bull, Nytt norsk tidsskrift 2/2024) 
«Fremrykningsteorien rammet reindriftssamene i Røros-området hardt. I rettsaker gjennom 100 år tapte de retten til bruk av gammelt beiteland; en rettspraksis som først ble brutt ved en plenumsdom av Høyesterett i 2001 i den såkalte Selbu-saken». (s. 90 ibid)

To folk

– Oppfatningen fram til slutten av 1800-tallet var at samene alltid hadde vært her, at det hadde vært to folk. Da Thomas Malthus besøkte Røros på slutten av 1700-tallet, fikk han vite at samene hadde vært der da Røros Kobberverk ble etablert 150 år tidligere. Men så kom Yngvar Nielsen med sin teori på slutten av 1800-tallet, og hans teori ble raskt akseptert, og har vært livskraftig helt til i dag. 
– Som Kong Harald sa ved åpning av Sametinget i 1997: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie.»
– Det er ikke et spørsmål om hvem som kom først, for det kan man jo ikke vite. Det kan jo ha vært noen helt andre for alt vi vet. Spørsmålet er hvem var her da nasjonen ble dannet, og da er det helt sikkert at det var både samer og nordmenn. 
– På slutten av 1800-tallet ble det nedsatt flere såkalte Lappekommisjoner, som skulle ordne forholdene mellom bøndene og samene. Det hadde vært en kraftig økning i i befolkningen på 1800-tallet, og områder hvor samene tidligere hadde vært nokså enerådende, ble da utsatt for press fra en økende befolkning. At det oppsto konflikter, er ikke vanskelig å skjønne. Den første Lappekommisjonen ble nedsatt i 1889 for å ordne forholdene i de sørligste av de sørsamiske områder, og kommisjonens innstilling var klart påvirket av Yngvar Nielsens lære. 
– Bibliotekar Anders Løøv i Trondheim gikk på 1990-tallet gjennom kommisjonens protokoller og fant at det som var gjengitt i kommisjonens innstilling ikke samsvarte med hva folk faktisk hadde forklart. Dette var funn som var avgjørende for at samene vant frem i Selbu-saken i 2001, og viser betydningen av historien.

Holdningene har påvirket teoriene

– Har du noen tanker om hvordan den raseprofileringen som samene har vært utsatt for i vitenskap har påvirket dem som folk?
– Jeg husker en uttalelse fra Ole Henrik Magga, fra et seminar her i Videnskapsakademiet. Han siterte fra forskeres negative syn på samene i fornorskningstiden, og sa at når du blir betraktet som mindreverdig, og hele tiden omtalt på den måten, så tror du til slutt at du er mindreverdig. Det gjorde inntrykk på meg. I dag tar vi avstand fra slike holdninger, men det er viktig at vi er oss bevisst disse holdningene når vi vurderer teoriene som forskere fra fornorskningstiden fremsatte.

Viktig kulturbærer

– Hva tenker du om samisk identitet? Er den annerledes enn norsk identitet? 
– Det er ikke noen motsetning mellom å være same og norsk. Du er same, og du er samtidig norsk. Det å få ta vare på sitt samiske språk, sin samiske identitet og sin kulturarv er viktig. Men samer driver jo ikke bare med reindrift, de er også leger og lærere og fiskere og jordbrukere, og de er jo uenige også de innad. Reindrift er en svært viktig kulturbærer, men den er arealkrevende. FN-konvensjon om sivile- og politiske rettigheter som er gjort til norsk rett, sier at det materielle kulturgrunnlaget for minoriteter – som samene – må vernes. Du kan ikke ta fra samene arealene og så si at du kan jo fortsatt drive med joik og koftesying. Det er nødvendig med tilgang til arealer. At dette er viktige også for samer som ikke er i reindriften, viser aksjonene etter Fosensaken. Men selvfølgelig er det også uenighet samer imellom om disse spørsmålene. Det er en stereotypisk oppfatning om at samer skal være enige, de. 
– Sametinget ble opprettet i 1989. Ole Henrik Magga har sagt at med Sametinget har også samene fått et sted hvor de kan debattere og være uenige. Akkurat som på Stortinget. 

Trenger forståelse

– Jeg har ofte opplevd at folk har en berøringsangst når det gjelder det samiske. Folk kan ofte mer om urfolk i andre land. Vi lærte ingenting om samisk kultur på skolen. Det var ikke med i historiebøkene. Gjennom de siste tiårene har samene fått styrket seg, men vi som majoritetsbefolkning må jo lære om samene, et folk i vårt land. Vi trenger bedre kunnskap og bedre forståelse av det samiske samfunn.

*

Intervju ved Gro Havelin

Ønsker du å delta på symposiet? Les mer og meld deg på her