– Det er viktigere enn noensinne at forskningens stemmer høres

Bilde

Tore Rem er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo. For tiden befinner han seg ved All Souls College i Oxford, hvor han har forskningsopphold.  

En pris som favner bredden av samfunnsvitenskap og humaniora  

– Prisen gjør meg ydmyk, og ikke mindre når jeg ser rekken av forgjengere. Særlig er jeg glad for at priskomiteen så tydelig anerkjenner bredden i mitt forskervirke, inklusive arbeidet med og for tverr- og flerfaglighet. Ikke minst derfor er det ekstra stas å få en pris som favner hele bredden av samfunnsvitenskap og humaniora, sier han.  

Å fange et liv i skrift  

I tillegg til sitt virke som forsker, er Rem kjent for sine biografier om størrelser som Jens Bjørneboe, Knut Hamsun og kong Olav V.  

– Å forsøke å fange et liv i skrift er noe helt annet enn å arbeide med et avgrenset tema. Man er nødt til å følge den biograferte i alle slags retninger, å undersøke et utall antall kontekster og kunnskapsfelt, i alle fall om man har ambisjoner om en noenlunde fyllestgjørende livsskildring. Det er både uhyre krevende og uhyre lærerikt. Jeg har gjerne skrevet om temmelig mytologiserte skikkelser, og har hatt en ambisjon om å nærme meg disse fra arkivet, så å si, å bygge opp bildene fra de historiske kildene. Slik håper jeg å ha skrevet biografier som har overskredet og korrigert de etablerte, ofte ukritisk gjentatte, fortellingene. Jeg håper dessuten at jeg har bidratt med et friskt blikk, kanskje til og med et skråblikk.  

Bilde

Biografisjangerens styrker og farer

– Det å skrive i en sjanger som er henvendt mot et større publikum, gir dessuten muligheter for å utvikle det språklige og litterære handlingsrommet. Slikt noe har jeg hatt en særlig glede av, må jeg innrømme. Til dels handler det om å formidle tidvis kompliserte innsikter i tilgjengelig prosa, men også om noe som utgjør mer enn ren forskningsformidling. I beste fall tilbyr mine biografiske tekster, selv om de aldri kunne blitt til uten solid forskningsinnsats, opplevelser som overskrider formidlingen av et budskap, en tese eller et «forskningsfunn».  

– Samtidig byr biografisjangeren på åpenbare farer. Den risikerer å bli altfor opptatt av enkeltindividets agens og selvframstilling. Det må man som forsker og forfatter jobbe imot. Men sjangeren åpner også for muligheten til å sette individet inn i sine samfunnsmessige og historiske kontekster, og vise hvordan det tilhører, men kanskje tidvis også motsetter seg eller justerer, kulturens større fortellinger. Slik har jeg i noen tilfeller endt opp med å skrive en form for norgeshistorie gjennom skildringen av ett enkelt individ.  

– Kortere sagt handler dette for meg om en fascinasjon for det partikulære, og for det partikulæres forbindelser til det allmenne. Og om hvordan biografien kan illustrere det kontingente, historiens tilfeldigheter og vilkårlighet.  

Snudd Ibsen-forskningen på hodet  

Internasjonalt er Rem kjent for sitt arbeid med verdenslitteratur og teaterstudier, og da særlig sine bidrag til Ibsen-forskningen:  

– Det begynte med at jeg fordypet meg i den engelskspråklige, og særlig den tidlige britiske mottakelsen av Ibsen. Den er på mange vis både spektakulær og litteratur- og teaterhistorisk lærerik, forteller han.  

– Underveis tok jeg på meg et ansvar for å formidle Ibsen til nye generasjoner gjennom i et tiår å lede det store arbeidet med nye Ibsen-oversettelser for Penguin Classics, den kanskje viktigste forvalteren av verdenslitteraturen. Resultatet var nye utgaver av 12 samfunnsdramaer, samt Brand og Peer Gynt, utgaver som er ment å trykkes opp igjen i flere årtier framover. Dette kollektive prosjektet er jeg ganske stolt av.  

Bilde

– Men det aller viktigste forskningsmessige bidraget har jeg gitt i samarbeid med historikeren Narve Fulsås. Vi fant ut at våre komplementære kompetanser passet perfekt for en undersøkelse av hvordan «fenomenet Ibsen» var mulig. I Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Drama (2018) snur vi, tør jeg påstå, den tradisjonelle Ibsen-fortellingen på hodet. Vi beskriver hva vi kaller «Det skandinaviske øyeblikket i verdenslitteraturen», der Ibsen ledet an, men i stedet for å legge all vekt på eksilet, spør vi hva som var «periferiens ressurser». Hva var de hjemlige – og her refererer vi til det dansk-norske kulturfellesskapet og bok- og teatermarkedet – betingelsene for at Ibsen kunne bli Ibsen? Samtidig undersøker vi hva som skjedde i den tidlige internasjonale mottakelsen, hvordan Ibsen ble tatt i bruk og formet til en mengde ulike Ibsener.  

– Fulsås og jeg har med andre ord ikke beskjeftiget oss med Ibsen-studier i snever forstand, men vært opptatt av de teoretiske implikasjonene av «eksemplet Ibsen», som hvordan vi skal forstå kulturens reguleringer av forholdet periferi-sentrum, som hvordan vi kan få dypere innsikt i verdenslitteraturens mekanismer.  

Hamsun: Tekst og historie satt i spill på akutt vis  

Rems Hamsunforskning har også fått atskillig oppmerksomhet internasjonalt.  

– Hamsun vil nok aldri slutte å fascinere meg. Hans tidlige verker er rystende i sin originalitet. Også her har jeg både vært redaktør for nyoversettelser, med Terence Cave som oversetter og Oxford World’s Classics som utgiver, og ikke minst har jeg utgitt boka Knut Hamsun. Reisen til Hitler, et forsøk på å undersøke Hamsuns forfatterrolle og, mer generelt, hva slags autoritet forfattere bør oppta i kulturen.  

– Tekster og historie settes i spill på særlig akutt vis i Hamsuns tilfelle. Det at han var den mest fremstående forfatteren som helhjertet støttet Hitlers regime, gjør ham også interessant i et internasjonalt perspektiv. Han er en forfatter å tenke med, ikke minst om den forfatter-intellektuelles rolle og konsekvensene av denne, og omkring hvordan vi skal nærme oss forholdet mellom liv og verk.  

Bilde

Må bidra til en levende, kritisk offentlighet  

I begrunnelsen for tildelingen av HUMSAM-prisen, trekker komiteen fram Rems stemme i samfunnsdebatten. Han ser det som viktigere enn noensinne at akademikere engasjerer seg:  

– Jeg tror det er mer påkrevd enn noen gang at forskningens stemmer høres. Vi har en viktig rolle å spille i demokratiet, blant annet slik at beslutninger kan fattes ut fra det beste kunnskapsgrunnlaget. Samtidig skal vi kjenne våre roller, og ha respekt for politikken som sfære.  

– Dessuten handler det om at demokratiet bør holde seg med en levende, kritisk offentlighet. Og vi forskere må bidra til at en slik eksisterer. Selv har jeg de siste årene vært særlig engasjert i debatter som angår hvordan historien behandles eller tas i bruk på problematiske, eller til og med farlige vis. I slike tilfeller tror jeg at vi som besitter den faglige kunnskapen, har et spesielt ansvar.  

– Andre ganger handler det rett og slett om mer tradisjonell formidling av fag og forskning. Selv har jeg brukt atskillig tid på å formidle om engelskspråklig litteratur og anglo-skandinaviske kulturforbindelser. Meg personlig gir slikt glede, men jeg mener også at det forplikter å være ansatt ved statlige institusjoner, med de privilegier det innebærer. Bredden i engasjementet mitt dokumenteres kanskje i høstens utgivelse av tekster skrevet gjennom nærmere 30 år, Ironisk nok.  

– I det hele tatt har vi forskere en viktig oppgave med å forklare storsamfunnet hva vi driver med, hvorfor forskningen trengs, og hva slags rolle vitenskap og vitenskapelig kunnskap bør ha i samfunnet vårt. Vi er avhengige av tillit. Klarer vi ikke å opprettholde den, er jeg redd for at ganske andre krefter, med helt andre agendaer og forpliktelser, vil vinne fram.  

Demokratiet kan ikke tas for gitt  

Siden januar 2023 har Tore Rem vært direktør for UiO:Demokrati, en tverrfaglig satsing ved Universitetet i Oslo som han har engasjert seg sterkt i å jobbe fram og etablere.  

Rem understreker viktigheten av at akademikere engasjerer seg i demokratispørsmålet:  

– I et av verdens mest velfungerende demokratier har vi lenge holdt oss med mye sterk demokratiforskning. Men demokratiet er noe som angår oss på uendelig mange plan. Følgelig trenger vi å komme sammen i våre bestrebelser på å forstå dette sammensatte fenomenet, på tvers av fag og disipliner. Det er fremdeles mye å hente i tverrfaglige tilnærminger til alt fra demokratiets institusjoner, til betydningen av medborgerskap, graden av inkludering og eksklusjon, kunnskapens rolle og funksjon, til hvordan demokratiet takler store kriser og hvordan det leves, hvordan demokratiet arter seg i praksis.  

– Utfordringene er mange, fra autokratiseringen internasjonalt til hvordan løse klima- og naturkrisa, til økonomisk ulikhet og utenforskap, foruten det økende presset mot kunnskap og vitenskap. Det ligger en svært viktig innsikt i at demokratiet ikke kan tas for gitt, heller ikke hos oss. Holdningsundersøkelser blant unge i en rekke demokratiske land gir grunn til bekymring, og de siste årene har det blitt tydelig for meg at vi konstant må arbeide for at hver generasjon dannes inn i demokratiets verdier. Det er en jobb som aldri blir ferdig. Og dette må vi gjøre ut fra overbevisningen om at demokratiet rett og slett er den beste styreformen.  

– Fra et forskningsperspektiv ser jeg naturligvis at det kan finnes spenninger mellom en normativ og en mer deskriptiv tilnærming her. Forskningen skal selvsagt være fri til å utforske demokratiet helt åpent og analytisk. Men jeg tror samtidig at det finnes normative, og for så vidt også historiske, grunner til at universitetet som institusjon, og forskningen generelt, bør engasjere seg. Vi har en samfunnsrolle ingen andre har eller kan oppta.  

*

Intervju ved Gro Havelin

Se pressemelding her  

Tore Rem vil holde sin prisforelesning i Videnskaps-Akademiet mandag 17. mars 2025. 

Bilde