Trenger vi et tydeligere vern om grunnforskningen i 2026?

Direkte og indirekte angrep 
Å tiltre som ny preses i et år preget av så mye politisk turbulens og sterke vinder fra ytrehøyre, har gitt anledning til å reflektere mer konkret over hva som er forskningens rammevilkår. De direkte angrepene, av den typen vi har sett fra Donald Trump, hvor forskning han ikke liker, på felt som klima, kjønn og vaksiner, blir fratatt finansiering og underlagt en direkte kontroll for eksempel gjennom lister av ord som ikke kan brukes, er lett å gjenkjenne.

Indirekte nedbygging av fri forskning er vanskeligere å se. Men kanskje er det desto viktigere å se etter den. Hva er for eksempel konsekvensene av at det i økende grad snakkes om kunnskap som skal tas i bruk, som gir direkte effekter, helst raskt. Forskning skal løse problemer som allerede er definert. Vi ser effektene av dette ikke bare i den økende bruken av tematiske porteføljer og utlysninger, men også i måten vi mer generelt tenker om kunnskap. Det påvirker hvilken type kunnskap vi gir verdi. Vi kan kanskje kalle det en kulturendring. 

Denne dreiningen innebærer ikke noe angrep, selvsagt, men det innebærer at premissene for forskning endres. Spørsmålet er, mister vi noe vesentlig på veien når kunnskap i bruk blir et dominerende politisk signal? Trenger vi ikke, mer enn noen gang, forskere som tenker helt nytt og helt fritt? Spørsmålet er også om det er den forskningen som er tematisk definert som blir mest nyttig?  Er det ikke grunnleggende og kritisk forskning vi trenger i en tid preget av flere samtidige kriser? 

La meg konsentrere meg om en dimensjon ved dette: forutsetningene for grunnforskningen. Selv om grunnforskning ofte feires så kan vi tydelig se en forskyvning vekk fra en politikk som legger til rette for forskning som er «bottom-up»  eller «blue sky». Det er kanskje også blitt mer utydelig hva som menes med grunnforsking og hvorfor vi har det. 

Grunnforskning på trangere vilkår
De fleste finansieringsordninger er i dag tematiske. Forskningen skal eksplisitt bidra på et spesifikt felt, og samfunnsnytten skal tydelig defineres når man søker. Det er relativt lite debatt rundt akkurat det. Det er nok flere grunner til dette. Mange er for eksempel kritisk til et skille mellom anvendt og grunnforskning. Mye grunnforsking har høy anvendelsesverdi, og mye anvendt forskning bidrar til grunnleggende problemstillinger. Det kan likevel være viktig å vektlegge noen prinsipper, som forskningens egenverdi. ERC er for eksempel kjent for prinsippet om at «excellence is the only criterion». Nytten kan vi først se i ettertid.

Bilde

Dersom nytte skal defineres på forhånd begrenses selve utforskningen. Da retter man utforskningen mot et spesifikt formål. Vi får ikke nødvendigvis den beste forskingen slik. Vitenskapshistorien har mange eksempler på det: Magnetic Resonance Imaging (MR) startet for eksempel med grunnforskning på atomfysikk og kvantemekanikk.

Kritisk samfunnsforsking har også vanskeligere rammevilkår når nytten skal flagges på forhånd. Da blir nytten ofte, men selvsagt ikke alltid, oversatt til styringsnytte.

Nytte og Norge
På Forskerforbundets årskonferanse  i høst sa statsråden at «det viktigste i folks liv må også være det viktigste i forskningen». Hvem er «folk» ? Folk i Norge? Vi kan kanskje ikke ta for gitt at forskningen skal komme hele menneskeheten til gode. Forskningens «høyere himmel» er det ikke lett å få øye på.  Det handler i økende grad om hva som er nyttig for Norge, for sikkerhet, og for norsk økonomi. 
Rett før jul kom statsråden med (enda) tydeligere krav til tettere kobling mellom arbeids-og næringsliv og universiteter og høyskoler. Khrono rapporterer også at stortingsflertallet ber om at mer forskning må svare på næringslivets innovasjonsbehov. Klimaet for å be om en debatt om grunnforskningens premisser virker enda vanskeligere. Nytte og Norge er tidsånden.

Et tydeligere vern
Etter mange år med stadig sterkere vekt på nytte som legitimering av finansiering, og i lys av tendenser vi ser i etablerte demokratier hvor forskningsfrihet utfordres, så er det kanskje på tide å tenke preventivt og langsiktig rundt grunnforskningens rammevilkår?

Vi trenger en tydeligere artikulering av hva vi mister når nytte og bruksverdi definerer forskningspolitikken. Selv om intensjonen ikke er å svekke grunnforskningen så kan effekten av en slik politikk være en utydeliggjøring av hva grunnforskning er, og hvorfor vi har det, og dermed også en indirekte nedbygging. Tiden er inne for en tydeligere formulering av hva som er grunnforskningens premisser (for eksempel at nytten ikke kan defineres på forhånd) og hvorfor vi trenger den. Dette må kanskje også henge sammen med en tydeligere formulering av hva som er universitetets oppdrag på den ene siden og hva som er høyskolenes på den andre. Slik kan vi verne om kunnskap som (enda?) ikke etterspørres i arbeids-og næringsliv. Kunnskap må få en sterkere egenverdi, før den oversettes til ny praksis og økonomisk vekst. I dag oppfattes det nærmest som utdatert og gammeldags at et universitet skal ivareta kunnskap som ikke møter et direkte behov. En tydeligere arbeidsdeling mellom læresteder kan gjøre at grunnforskningen får bedre kår.

Jeg håper både forskningsråd og statsråd vil være med på en slik debatt i det nye året. I Akademiet er vi i hvert fall klare for det.

Annelin Eriksen
Preses
 

Les også generalsekretærens julehilsen