Fri forskning i en urolig tid

Forskningspolitisk tale
Årsmøte DNVA, 4 mai 2026

Statsråd, Ordfører, Rektorer, Akademimedlemmer og venner av vitenskapen:

Velkommen til årsmøte i Det Norske Videnskaps-Akademi!

I dag er det 169 år siden Videnskabsselskapet i Christiania ble stiftet.  Dagens Akademi, som vi nå altså kaller Det Norske Videnskaps-Akademi, har i 169 år fremmet den langsiktige og frie forskningen.

169 år!  For fri forskning! 
Vi vet hva vi snakker om når vi vi snakker om fri og langsiktig forskning

Vi har fartstid og vi har tyngde når vi snakker om betydningen av kunnskap, vitenskap – og fri og langsiktig forskning.
Men hva betyr det, for oss, i dag?

Fri forskning er en grunnpilar i et demokratisk samfunn. Det er så grunnleggende at vi til og med kan ta det for gitt. 
Derfor må vi være ekstra våken, nå!

Når den opplyste samtalen er under press
Fri forskning og fri tenkning er under angrep i flere land. I USA er demokratiske verdier som den opplyste samtale, kunnskap og sannhet satt til side. Denne uken sparket Trump det uavhengige styret for National Science Fondation. 

Viktige rettsstatsprinsipper faller.  
Demokratiindekser er dyster lesning.

Samtidig truer utviklingen innenfor kunstig intelligens viktige demokratiske grunnpilarer. I oppmerksomhetsøkonomien, klikk-kulturen, hvor Big-Tech setter premissene, skrumper rommet for kritisk refleksjon inn.  Algoritmene styrer oss, ikke minst gjennom de nye språkmodellene. KI- agentene forklarer, forteller og definerer sannhet og virkelighet. Utfordringen handler ikke lengre kun om sosiale mediers hermetisk tette ekkokamre. Vi må også se opp for en mer stillegående fare –  den autogenererte kunnskapen kan føre til en kulturell apati.

Denne apatien har en selvforsterkende effekt: Ideen om at vi blir styrt av algoritmene, av forutsetningene som ligger til grunn for den kunstige intelligensen, skaper også en form for likegyldighet - en avmakt.  Skjermer, sveiping, scrolling, klikking og en algoritmedrevet offentlighet skaper ikke et godt fundament hverken for en opplyst offentlig samtale, for refleksjon – eller for tenkning. Vi preges av en mistanke om at algoritmene «styrer».

Bilde

En slik apati er en alvorlig trussel mot demokrati og mot opplysning. Det utfordrer alt vitenskapssamfunnet står for.  Og det skjer også i en verden hvor det rustes opp, hvor fiendebilder og frykt har erstattet oppfordringen til økt internasjonalt samarbeid på tvers forsvarsinteresser. Denne kombinasjonen: kulturell apati og militær opprustning, er ikke lovende for en et godt samtale-, debatt -eller forskningsklima.

Denne mistanken om, og frykten for, at vi har tapt kampen om den opplyste samtalen, kommer i tillegg til den direkte effekten av at vi bruker digitale verktøy som (i stor grad) er basert på amerikanske ressurser, som amerikanske språkmodeller. 

Det kommer i tillegg til de konkrete effektene av at vi bruker KI verktøy som er utviklet av selskaper som eies av Silicon Valley gründere som (for å si det forsiktig) ikke nødvendigvis deler våre verdier. De snakker tvert imot ny-imperialismens språk. 
Vi snakker om selskaper med ledere som er mer opptatt av å kolonisere Mars enn å forhindre klimaendringer.

Det er en deprimerende analyse: demokratier forvitrer, og vi mister rommet for kritisk refleksjon.
Samtidig! 

Behovet for en kunnskapsdugnad
Hva er vårt vern? 

II Norge står vi selvsagt ikke på bar bakke. Det er økende oppmerksomhet rundt behovet for styring og regulering av KI. Regjerningens 16 års grense for bruk av sosiale medier er positivt.

Men  har vi tiltak for å verne oss mot denne mer grunnleggende, og stille, endringen av fundamentet for det samfunnet vi er, eller i hvert fall har vært?

Vi trenger, kanskje mer en noe annet, en strategi - en plan! - for å bevare og utvikle rommet for uavhengig tenkning.  Det handler ikke bare å øke tillit til forskning, men gjenreise ideen om muligheten for fri og kritisk tenkning.

Vi trenger en kunnskapsdugnad! Vi må ha med oss politikere, næringsliv, sivilt samfunn, men vitenskapen må være motoren.

En slik dugnad må være bred, men et viktig sted å begynne, er å sikre at rommet for fri forskning er tilstrekkelig stort. Tilstrekkelig fritt. Vi må begynne med å sikre at selve motoren for kunnskapssamfunnet har nok drift.

Hva innebærer forskningsfrihet?
På den ene siden har vi i Norge i dag gode vilkår for fri forskning, mer enn i mange land vi sammenligner oss med. Ingen styrer forskningen, direkte. Selv om vi, som Forskerforbundet har pekt på, ikke ligger veldig høyt på rangering av land basert på akademisk frihet, så har vi har ingen lister med ord, begrep, forskningstema som skal forbys, eller nektes støtte. Men forskningsfrihet handler, mener jeg, om mer enn det. Det handler om mer enn å ikke forby tema.

Forskningsfrihet må også handle om at man legger til rette for at forskningen er fri.

Det vi trenger mest av alt er en diskusjon om hvordan vi styrker forskningsfriheten. Forslaget om grunnlovfesting har nettopp derfor vært viktig.
Men denne debatten må ikke bare handle om grad av direkte involvering og politisk styring. Det må altså også handle om hvordan det tilrettelegges for å øke rommet for fri forskning.

I tek-imperialismens og «den kulturelle apatiens» tid, haster det å sikre denne friheten. Det haster mer enn vi kanskje har forutsett. Det er her muligheten ligger for å sikre de demokratiske grunnverdier som er selve fundamentet for et kunnskapssamfunn.

Balansen mellom nytte og fri forskning
Lenge har forskningspolitiske debatter i Norge handlet om å få mer ut av forskning: utbytte, nytte, oversettelse til bruk, til problemløsning, innovasjon, kunnskapsoverføring til nye arbeidsplasser, nye medisiner, nye terapier, patenter og mye mer. 

Og det er viktig. Det er viktig at kunnskap tas i bruk. Det er viktig og riktig at forskning (også) kommer til nytte. I mange år var forskere i for stor grad seg selv nok og det har vært lite vilje til å tilrettelegge for forskning som skal tas i bruk.  En offentlig finansiert forskning skal også gi noe tilbake. Få vil være uenig i det. Men kanskje har pendelen snudd altfor fort, og betydningen av fri forskning som ikke har krav til umiddelbar nytteverdi, har forsvunnet som barnet med badevannet? 

Vi må sikre at vi også har et tilstrekkelig rom for den forskingen som ikke definerer nytteverdien først. All forskning er selvsagt viktig: oppdragsforskning, anvendt forskning, tematisk forskning, men vi trenger en dugnad for den frie forskingen.

Vi må sikre mulighet for reell, kritisk, ny, og annerledes tenkning! 

Ideene, de originale hypotesene, kommer ikke av seg selv. 

Forskning som skal levere på politiske mål kan være riktig, nyttig og bra, men det kan også bli for dominerende. Hvis det meste av forskningen er begrenset av tematiske planer, så kan den problematiske ensrettetheten forsterkes. Forskning som skal levere på allerede definerte problemstillinger vil ikke nødvendigvis heller være den mest nyttige! Vi vet ikke hva som vil bli mest nyttig, en gang i fremtiden.

Vi må verne om den forskingen som ikke legitimeres utfra samfunneffekter som er formulert på forhånd.

Rommet for fri forskning blir mindre
Akademiet har denne våren fått presentert tall fra SSB som viser en alvorlig trend: andelen av forskning som forskerne selv kategoriserer som grunnforskning, (altså den forskingen som er definert av forskeren selv) går ned ved alle universitet i Norge. Kjært barn har mange navn: grunnforskning, banebrytende forskning, nysgjerrighetsdrevet forskning, «blue sky»-forskning. Jeg tror det beste begrepet er fri forskning - den forskningen som ikke må legitimeres (på forhånd) gjennom nytteverdi og tematiske planer.

Rommet for den frie forskningen er blitt mindre. De fleste utlysninger fra NFR er tematisk definert. Det er et problem!

ERC president Leptin har også, i et intervju med NRK, pekt på at Norge ikke satser nok på grunnforskning, altså den langsiktige forskningen som ikke har krav til leveranser på ulike nivå.

For å verne om den frie forskingen må vi gjøre mer enn å snakke om det i festtaler. Forskning trenger finansiering. Det handler om budsjettvilje i en tid hvor vi ser stadig strammere rammer. 

Forskernes ansvar
Så må selvsagt også vi forskere vise frem verdien av den langsiktige forskningen. Forskningsfrihet innebærer en stor tillit fra samfunnet som finansierer oss. Vi må derfor også stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre selv for å fortjene denne tilliten og aller helst øke den? Kan vi formidle bedre hvordan vi arbeider, kan vi formidle i et mer allment tilgjengelig format?

Vi må passe på at kunnskapen ikke blir for de få. Vi må engasjere våre studenter, vi må vise elever som kommer fra videregående skoler, hva universitetsutdannelse kan innebære. Vi må vise betydningen av kunnskap i apatien og resignasjonens tid. Vi må mobilisere, som forskere, som forelesere og som formidlere.

Men vi må også møte politisk vilje til å fremheve betydningen av den frie forskningen.

Min oppfordring er til politisk myndigheter er: styrk vernet mot kulturell apati og kunnskapsforvitring, styrk fri forskning!

Takk for oppmerksomheten!