Nå er Kavliprisvinnerne 2026 kunngjort

10. juni 2026 (Oslo)

Banebrytende oppdagelser innen astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap hedres når mottakerne av Kavliprisene 2026 kunngjøres av preses Annelin Eriksen i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Tre forskningsfelter: Det store, det minste og det mest komplekse

Disse forskningsgjennombruddene forteller om de voldsomme kollisjonene som ligger bak Melkeveiens tilsynelatende harmoniske spiral, om hvordan vi kan endre nanomaterialers egenskaper rett og slett ved å vri på dem, og om hvordan hjernen vår kan lære så utrolig raskt. Hver av disse nyvinningene hjelper oss å besvare sentrale spørsmål og avdekker områder for videre undersøkelser.  

Bilde

Ti forskere fra ni land på tre kontinenter får prisen for for forskning som har utvidet forståelsen vår av det store, det lille og det komplekse. Prismottakerne på hvert fagområde deler en sum på én million USD. Prisseremonien finner sted i Oslo i september.  

– Å hedre disse fremragende forskerne er ikke bare en anerkjennelse av hva de har fått til; det er en investering i vår felles fremtid. Vi løfter frem hvor viktig det er med nysgjerrighet, standhaftighet og mot, sier Annelin Eriksen, preses for Det Norske Videnskaps-Akademi.

Mottakerne av Kavliprisen representerer det beste innen vitenskapelig arbeid. Forskerne bygger på hverandres resultater, de utdyper forståelsen av oss selv og verden vi lever i og skaper nye muligheter for neste generasjon av teoretikere, utforskere og oppfinnere. Vitenskapen som hedres i dag, har alt bidratt til å legge grunnlag for en verden av nye muligheter innen medisin, teknologi og forståelsen av universet. 

ASTROFYSIKK

Bilde

En voldsom historie: Kunnskap om fusjoner omskriver Melkeveiens fortid

– Prismottagerne har brukt restene av galakser som en gang ble slukt av andre galakser, til å bevise at vår egen galakse er det som er igjen etter enorme, kosmiske kollisjoner for milliarder av år siden. Det gir et revolusjonerende nytt syn på hvordan universet vårt ble formet, sier Per Barth Lilje, komitéleder for Kavlipriskomiteen i astrofysikk.

I flere tiår har man betraktet Melkeveien som en stabil og vakker spiral. Kavliprisvinnerne i astrofysikk 2026; Rodrigo Ibata, Amina Helmi og Vasily Belokurov, har snudd opp-ned på den oppfatningen.

Bilde

Ved å bruke de mest presise instrumentene som er tilgjengelig, har forskerne praktisk talt gjennomført en kosmisk arkeologi. De har analysert gigantiske, vidstrakte stjernestrukturer som kalles stjernestrømmer. Dette er de synlige restene av mindre dverg-galakser som har blitt revet i filler av Melkeveiens gravitasjon, og de gir et detaljert bilde av historiske fusjoner i galaksen. 

Arbeidet har endret paradigmet for galakseformasjon. Før ble prosessen forstått som langsom og stabil, nå fremstår den som en dynamisk og voldelig fortelling om galaktisk kannibalisering.

Viktigst av alt: Stjernestrømmene fungerer som kosmiske seismometere, altså instrumenter som måler rystelser. Ved å måle hvordan stjernene beveger seg, kan forskerne også måle galaksens gravitasjonspotensial. Slik blir det mulig å kartlegge fordelingen og strukturen av den gåtefulle mørke materien, det usynlige reisverket som holder Melkeveien sammen.

Oppdagelsene har også grunnleggende endret hvordan vi oppfatter universet: Galakser er ikke bare samlinger av stjerner. De er levende, historiske objekter som hele tiden blir født, skadet og gjenoppbygd av de enorme, kosmiske fusjonenes gravitasjonsdans.

NANOVITENSKAP

Endrer materialer med magiske vinkler – en ny vri på vitenskap

Bilde

– Twistronics introduserte et nytt paradigme i nanovitenskap og åpnet dermed en ny, kraftfull plattform for å utforske interaksjonsdrevne kvantematerialer, sier Mari-Ann Einarsrud, komitéleder for Kavlipriskomiteen i Nanovitenskap.

Kavliprisen 2026 i Nanovitenskap hedrer Eva Y. Andrei, Pablo Jarillo-Herrero og Allan H. MacDonald for “grunnleggende arbeid som etablerte feltet Twistronics”. Fundamentet for det nyetablerte fagfeltet er metoden der de kombinerer to eller flere atomiske lag som legges oppå hverandre samtidig som de vris. Den nye disiplinen ble navngitt med en kombinasjon av nøkkelordene “twist” og “electronics”. 

Det kan høres ut som trolldom, men det er nanovitenskap: Å rotere flate lag av nanomaterialet grafen til det som viste seg å være den magiske vinkelen 1,1 grad, har vist seg å gi materialet uvanlige egenskaper, for eksempel som superleder.

Ved hjelp av dette enkle prinsippet kan forskerne gi materialer nye egenskaper uten å endre sammensetningen.

Bilde

Av de tre forskerne som mottar prisen, driver to med eksperimenter, mens én er teoretiker. Da nanomaterialet grafen ble isolert i 2004 og brukt til å bygge elektroniske innretninger, startet en ny tidsalder i materialvitenskapen. 

Eva Y. Andrei nyttiggjorde oppdagelsen av grafen til mer nyskapende forskning. Hun viste hvordan geometrisk kontroll av to-lags grafen kunne endre materialegenskapene. Tanken på å vri og rotere materialet virket uhørt den gangen, og forsøkene på å få publisert resultatene ble et mareritt for henne. Med standhaftig, videre forskning endret hun dette. Historien tok en fornøyelig vending da det samme tidsskriftet som hadde avslått å sende artikkelen til fagfellevurdering, utropte forskningen hennes til «årets vitenskapelige gjennombrudd» i 2009.

Andreis innovasjon ble satt inn i et bredere teoretisk rammeverk av Allan H. MacDonald i 2011.

Han viste teoretisk at små rotasjonsvinkler kunne ha størst virkning. Den «magiske vinkelen» på 1,1 grad ble nå bekreftet som det optimale punktet der store mengder elektroner samler seg på samme energinivå, noe som skaper de aller beste vilkårene for superleding.

Pablo Jarillo-Herrero, kjent for sin gode nese for vitenskapelige gåter, var allerede i sving på fagfeltet. Tilnærmingene som hadde blitt antydet, ble videreført gjennom eksperimenter for å oppnå kontroll over nanomaterialer, rotasjon og temperatur. I 2018 publiserte Pablo Jarillo-Herrero (et al.) to forskningsartikler om emnet i samme utgave av Nature.

Det mest spennende resultatet var at elektronisk motstand gikk til null ved 1,7 Kelvin for et vridd to-lags grafen og ga perfekte forhold for superleding. Her ble det vist at elektron-til-elektron-samhandling for superleding var sterke enn tidligere kjent. Twistronics har potensial til å revolusjonere elektronikk og optoelektronikk i nær fremtid.

NEVROVITENSKAP

Ny innsikt om hukommelse: Hjerneceller danner proteiner der de trengs

Hvordan er det mulig å lære noe nytt på få minutter? Hjernens briljans har ikke noe med størrelsen å gjøre, men ligger i det høyst desentraliserte, modulære og kjappe systemet for selvforsyning. Den banebrytende oppdagelsen av «lokal protein-translasjon» har fundamentalt omskrevet forståelsen av hvordan koblinger mellom nerveceller dannes og endres.

Bilde

Lokal protein-translasjon er en prosess som skjer når celler danner proteiner der de trengs i synapsen i stedet for å produsere alle proteinene midt i cellekroppen.

– Denne oppdagelsen har hjulpet oss å forstå hvordan de mange tusen synapsene som finnes i en enkelt hjernecelle kan fungere uavhengig av hverandre og dermed gi evnen til informasjonsprosessering i nevrale nettverk. Årets prismottagere har utfordret det tradisjonelle synet på hvordan proteiner blir dannet i nerveceller. Gjennom forskning over flere tiår avdekket de at selv om den genetiske koden er i cellekjernen, så blir proteinene dannet lokalt, nær synapsene som kobler cellene sammen. Funnene har fundamentalt endret måten vi forstår plastisitet i hjerneceller på og vil ha implikasjoner for studiene av både nevrologiske og psykiatriske tilstander, sier Edvard Moser, komitéleder for Kavlipriskomiteen i nevrovitenskap.

Bilde

Forskere trodde lenge at proteiner kun ble produsert inni cellekroppen. Dette dogmet stod sterkt fram til 90-årene. Den nye forståelsen som har oppstått av arbeidet til årets Kavlipris-mottakere, har endret oppfatningen av hvordan hjernen fungerer. I sin vitenskapelige dagbok forteller Oswald Steward hvordan han i tilberedelsen av elektron-mikroskopiske prøver oppdaget at polyribosomer, små biomaskiner for proteinsyntese, også finnes i basen av synapsene der cellene har kontakt med hverandre. 

Senere eksperimenterte Erin Schuman med ulike elementer som enten styrket eller blokkerte proteinsyntese lokalt eller over hele cellen. Ideen hennes om at forlengelser på nervecellene, dendritter, kunne lage sine egne proteiner, ble omtalt som galskap. Oppdagelsene ble møtt med massiv motstand, men Kelsey Martin, Christine Holt og andre støttet henne.

Kelsey Martin viste i et annet system at styrkingen av koblinger mellom nerveceller ved læring krever proteinsyntese lokalt i den individuelt stimulerte synapsen. 

Christine Holt oppdaget at nervefibre i hjernen under utvikling kan navigere i retning av kjemiske signaler selv uten kontakt med cellekroppen. Det viser at aksonale forgreininger i nerveceller har sine egne mekanismer for forsyning av nye proteiner.

Oppdagelsen av at proteiner kan bli produsert akkurat der de trengs i hjernen, er sakens kjerne ved tildelingen av årets Kavlipris i nevrovitenskap. Den gir et håndfast håp om utvikling av nye behandlingsmetoder for et stort spektrum av sykdomstilstander i hjernen.

*