Minneord om H.M. Kong Harald V

Kong Harald fylte tittelen som ærespreses med reelt engasjement. Fra han som kronprins ble innvalgt som æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1980 sammen med kronprinsesse Sonja, og videre da han som Norges konge ble Akademiets ærespreses i 1991, viste han en oppriktig interesse for norsk forskning. 

Kongen deltok regelmessig på noen av Akademiets årlige arrangementer, som f.eks. årsmøtet og Nansen minneforelesning, og mottok jevnlig preses og generalsekretær til audiens på Slottet. I alle disse møtene uttrykte kongen både faglig engasjement og menneskelig klokskap, og han bidro ofte med humørfylte betraktninger. 

De som har møtt Kongen ved Akademiets arrangementer, husker en mann med genuin nysgjerrighet – en som ikke bare representerte, men lyttet, spurte og satte seg inn i forskningen han fikk presentert. Det var denne interessen for medlemmene og deres arbeid, mer enn den formelle tittelen, som ga rollen som ærespreses sitt innhold.

Kongen forlot alltid Akademiet med et smil.

Bilde

Hans betydning for norsk grunnforskning kan vanskelig overvurderes. Ved personlig å dele ut Abelprisen, verdens høyest rangerte matematikkpris, i Universitetets Aula år etter år, løftet han fagfelt som sjelden når allmennheten. Han ga dermed et sterkt signal om at kunnskap uten umiddelbar praktisk nytte har en selvstendig verdi for samfunnet. Det samme gjaldt hans mangeårige rolle ved utdelingen av Kavliprisen innen astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap i Oslo Konserthus, der han møtte noen av verdens fremste forskere og satte norsk vitenskapsformidling på det internasjonale kartet. 

Gjennom sin gjerning videreførte Kong Harald en lang tradisjon der den norske kongefamilien har støttet landets vitenskapelige institusjoner. Det Norske Videnskaps-Akademi er ham dypt takknemlig for de mer enn 30 årene han ga til norsk forskning og minnes ham som en ærespreses som gjorde en forskjell – ikke bare i navnet, men i gjerning.

Annelin Eriksen, preses, og Marit Westergaard, generalsekretær