I etterkant av FNs mat-toppmøte høsten 2021 har mer enn 100 land begynt å utvikle en nasjonal, tverrgående og vitenskapsforankret matpolitikk. Norge er ikke blant dem. Dette er påfallende, fordi et demokrati som vårt trenger en tydelig matpolitisk dagsorden for å kunne etablere fungerende kompromisser mellom tidvis motstridende og konfliktfylte bærekrafthensyn. 

Internasjonalt og i vårt land handler nødvendigheten av å utforme mer bærekraftige matsystemer om å demme opp for godt dokumenterte prosesser som medfører større utslipp av klimagasser enn nødvendig, minsker plante- og dyremangfoldet i urovekkende grad, skader vannets- og jordsmonnets kvalitet, erobrer arealer i skog og mark som er viktige for å binde karbon, har konsekvenser som påvirker befolkningens helse og livskvalitet og i aller siste instans truer menneskers livsgrunnlag. For det norske samfunnet handler dette om samfunnets økonomi, om regionenes vitalitet og om forutsetninger for gode liv. Ambisjonen om å forme gode strategier vokser. På europeisk nivå er utfordringene høyt politisk prioritert og nedfelt i forordninger fra EU/EØS, og det samme gjelder på globalt nivå gjennom FNs engasjement. Hver enkelt nasjon må likevel finne sin egen vei.

Norske myndigheter rapporterer imidlertid i forhold til alle FN-systemets 17 bærekraftmål. I vurderinger av bærekraft er det, ikke overraskende, en tendens til at ulike aktører velger ut og legger størst vekt på dimensjoner som er særlig viktige for verdier og interesser de selv er opptatt av å fremme.

Det overordnede siktemålet i Det Norske Videnskaps-Akademis rapport Veier til et mer bærekraftig matsystem i Norge er:

1) å tegne et bilde av de sammensatte og spesielle forutsetningene Norge har for å kunne oppnå et mer bærekraftig matsystem 

2) å drøfte strategiske og vitenskapelig velbegrunnede beslutningsområder i den forbindelse.

Ekspertgruppen betoner spesielt hensyn til klima, artsmangfold og kosthold, men vurderingene grenser også inn mot konkrete sider av landets matsikkerhet. Betegnelsen matsystem går igjen i nyere litteratur, men analysene er ikke alltid like systembaserte av den grunn, blant annet ses mat fra sjø og land sjelden i sammenheng. Rapporten forsøker å bøte på dette ved å betrakte begge som integrerte deler av landets ressursgrunnlag, og legger vekt på at det er ønskelig å få en nærmere samordning av politikken i de to sektorene. 
 

Snarveier:

   Akademiets rapport     |      Frokostmøte på Youngs

 

 

 

 

Bilde

Del 1 – Akademiets rapport

Veier til et mer bærekraftig matsystem i Norge

Les rapport (pdf)

I etterkant av FNs mat-toppmøte høsten 2021 har mer enn 100 land begynt å utvikle en nasjonal, tverrgående og vitenskapsforankret matpolitikk. Norge er ikke blant dem. Dette er påfallende, fordi et demokrati som vårt trenger en tydelig matpolitisk dagsorden for å kunne etablere fungerende kompromisser mellom tidvis motstridende og konfliktfylte bærekrafthensyn. 

Rapporten Veier til et mer bærekraftig matsystem i Norge konkluderer med 18 anbefalinger.

Rapporten er bredt anlagt, men sier på ingen måte alt. Drøftingene bygger i størst mulig grad på faglige holdepunkter snarere enn på verdivurderinger og ideologi. Men anbefalingene, både de som virker velkjente og opplagte og de øvrige, må ses i lys av de overordnede, internasjonale målsettingene for Norges og andre lands matsystemer.

Siktemålet er å oppnå god bærekraft innen 2030.  

Del 2 – Norsk ekspertgruppe

Akademiets utvalg for vitenskapsrådgivning satte ned en norsk ekspertgruppe for å se nærmere på temaet bærekraftig matsystem i et norsk perspektiv.

Ekspertgruppe:

• Annechen Bahr Bugge, OSLOMET
• Bob van Oort, CICERO
• Dag Aksnes, UiB
• Helle Margrete Meltzer, Folkehelseinstituttet 
• Olav Kjørven, EAT

Bilde

Rapporten ble ført i pennen av Lise Kjølsrød som arbeider med vitenskapsrådgivning i Akademiet som seniorrådgiver.
 

Del 3 Frokostmøte – Lansering av rapporten

Bilde

Rapporten ble lansert på Youngs på Youngstorget på et frokostmøte onsdag 23. november 2022. Kristin Halvorsen ledet møtet, som inneholdt både en faglig og en politisk del.

Program

08:00: Velkommen, generalsekretær i Det Norske Videnskaps-Akademi,
Gunn Elisabeth Birkelund 

08:05: Dag Aksnes, professor, UiB og medlem av ekspertgruppen 
Sjømat – en del av det norske matsystemet?

08:15: Lise Kjølsrød, professor i sosiologi, UiO 
Hva skal til for å regenerere landbruket i Europa; har Norge noe å lære?
Har endringer i forbrukernes holdninger til matvarer noen betydning?

08:25: Kristin Halvorsen, direktør ved Cicero, tidligere kunnskaps- og finansminister
Sammenfattende og uavhengig vurdering av rapporten

08:35    Alfred Bjørlo (V) 
08:45    Birgit Oline Kjerstad  (SV) 
08:55    Solveig Vitanza (Ap)

09:05    Spørsmål og kommentarer fra salen 
09:30    Slutt

Moderator: Kristin Halvorsen

Se film fra lanseringen på Akademiets YouTube-kanal.

Del 4 – Konklusjoner og anbefalinger

Generelle anbefalinger

•    En helhetlig plan. Matsystemets mange ulike aktører og prosesser, avhengigheten av import og eksport samt stor menneskelig så vel som samfunnsøkonomisk betydning, utfordrer landets politiske apparat. Utmeisling av en nasjonal, tverrgående og vitenskapsforankret matpolitikk vil kunne tydeliggjøre den politiske dagsorden som demokratiet trenger for å kunne etablere fungerende kompromisser mellom tidvis motstridende og konfliktfylte bærekrafthensyn. I etterkant av FNs Toppmøte om mat, september 2021, startet omlag 120 land arbeidet med å utforme «national pathways to sustainable food systems by 2030». Norge er ikke blant dem. 

•    Redusert matsvinn er viktig for flere bærekraftdimensjoner. Beregninger antyder at dette er noe av det enkleste og mest effektive landet kan gjøre blant annet for å redusere klimagassutslipp. Forutsetningene for å lykkes er gode fordi forbrukere og aktører gjennom verdikjeden kan oppnå besparelser. Det er grunn til å gjennomgå retningslinjer for behandling av råvarer, produksjon av fôr, holdbarhetsmerking, optimalisering av emballasje, systemer for avfallshåndtering og gjenvinning, etc. Riktignok taler mye for varsomhet med å rettsliggjøre nye forhold, og spesielt når etterlevelsen er vanskelig å kontrollere, men det kan også være grunn til å se nærmere på forslaget om en matkastelov. Ved sin evne til å sende et sterkt normativt signal, kan jussen brukes for å fremskynde nødvendig endring. 

•    Økt dyrking av grønnsaker på norsk jord. Den ikke-fornybare ressursen jord klassifiseres i vårt land etter jordklasser som indikerer egnethet for bestemte dyrkingsformål. Men klimaendringer, sortsutvikling, dyrkingsteknikker og flere andre forhold gjør at dagens bruk ikke nødvendigvis svarer til angitt egnethet. I enkelte kommuner dyrkes det frukt og grønnsaker i stor stil under mindre gunstige betingelser enn klassifiseringen tilsier. Fordi plantemat (korn, poteter, grønnsaker, belgvekster, nøtter, frukt og bær) er så avgjørende for å nå et bærekraftig kosthold, er det grunn til å foreta en nasjonal gjennomgang av hvilke dyrkingsformål landets areal- og naturressurser faktisk er egnet til. 

•    Offentlige tilskuddsordninger gir sterke insentiver for driftsvalg og langsiktige investeringer. Det er grunn til å gjennomgå dagens subsidieordninger for å fremme mer bærekraftige produksjonsordninger, herunder også lønns- og arbeidsvilkår innen sektoren.  

•    Ta økt internasjonalt bærekraftansvar. Høy og økende norsk import av mat og fôringredienser legger beslag på store ressurser i andre land i form av ferskvann og landareal og påvirker gjennom dette biologisk diversitet samt utslipp av klimagasser. Økosystemer utenfor Norges grenser forringes, det skjer ulykker, dårlige arbeidsforhold videreføres, etc. Selv når den norske importen er miljøsertifisert, som for brasiliansk soya, kan den indirekte bidra til å forverre bærekraftsituasjonen i eksportlandet med ødeleggelse av regnskog, økte priser på viktige råvarer, etc. Norges ferd mot et mer bærekraftig matsystem forutsetter derfor best mulig utnyttelse av eget produksjonspotensial.

•    Et nordisk samarbeid om ansvarlig produksjon, forbruk, import og eksport kan være fruktbart både fordi Norden er en naturlig forsyningsenhet og har veletablerte institusjoner for samhandling og felles mål om å utvikle etiske standarder for bærekraft. Sammenligninger mellom nært beslektede land kan dessuten gi god fenomenforståelse. 

•    Den økende andelen med overvekt og fedme slår negativt ut for befolkningens helse- og livskvalitet, er kostbart for landet og gir rød skår på FNs bærekraftmål nr. 2. Også underernæring er et problem, særlig blant aleneboende gamle, blant personer med langtidsopphold i sykehjem og blant rusavhengige. Feilernæring omfatter i tillegg suboptimalt inntak av næringsstoffer, for eksempel svært lavt inntak av jod og jern hos unge kvinner (som ikke er utdypet i rapporten). Mens det er godt dokumentert at et kosthold med mye sukker, fett og/eller salt bidrar negativt til helsen, er den fulle konsekvensen av ultraprosessert mat fortsatt ikke helt klar. God dialog med produsentene om tiltak mot usunn mat er vesentlig.  

•    Bærekraftige anskaffelser i offentlig sektor. Landets 356 kommuner har forvaltningsansvar for alle landets velferdstjenester (ikke for spesialisthelsetjenester og økonomiske overføringer). Barnehager, skoler, fritidsordninger, omsorgsboliger, sykehjem, etc., alle sorterer under den instans som regulerer territoriet hvor folk bor. Kommunene kan også påvirke uteområder hvor barn og voksne ferdes. Potensialet som ligger i krav til bærekraft ved anskaffelser av mat og drikke i offentlig regi er stort. 

Anbefalinger som gjelder produksjon og tilbud av matvarer

•    Stimulere til ekstensivt havbruk som omfatter marine planter og filtrerende dyr som kan nyttes direkte som menneskeføde, men også erstatte dagens fôringredienser som består av landplanter og villfisk. Norsk havbruk er i dag nesten utelukkende basert på oppdrett av laks som i likhet med dagens kjøtt- og melkeproduksjon krever store landarealer, ferskvann og gjødsel for dyrkning av fôringrediensene soya, raps, hvete og lignende. I den grad disse plantene kan erstattes av marine organismer (for eksempel tare og sekkedyr), som verken krever fôr, gjødsel eller ferskvann, vil bærekraften i fôrbasert havbruk og landbruk kunne øke tilsvarende. Mange slike marine organismer kan også nyttes direkte som mat, og dyrkning av disse vil derfor kunne bli et enda mer bærekraftig tilskudd til norsk matproduksjon.

•    Stimulere til konkurransedyktig lokal produksjon av matvarer. Nye mattrender, delvis i kombinasjon med nye distribusjonsformer direkte til forbruker, skaper muligheter for spesialproduksjon med etterspurt kvalitet. Lovende eksempler er lansering av lokale oster, erfaring med rotgrønnsaker og nye produkter av tang og tare. Dette kan bidra til et mer allsidig kosthold og konsum av mer bærekraftige kjøtt-typer (kje, høne, kjake, hale osv.)

•    Støtte organisert arbeid i sivilsamfunnet for et mer bærekraftig kosthold. Politikere og forvaltning må spille på lag med de av sivilsamfunnets organisasjoner som engasjerer seg i feltet (Fremtiden i våre hender, Spire, Regnskogfondet, Økologisk Norge, Sabima, WWF, med flere). Dette er en vinn-vinn-situasjon, der de frivillige og det offentlige gjensidig kan bistå hverandre i å gjøre arbeidet bedre og mer effektivt. 

•    Legge til rette for og belønne produksjon og distribusjon av spiseklare måltider av høy kvalitet og med god bærekraftscore. Ved å engasjere bønder, kokker, ernæringskyndige, forhandlere og kunder i utviklingen, kan det lages ferdige måltider med god måloppnåelse og 'mersmak'. Både helse- og velferdsaspekter og samfunnsøkonomi tilsier dette. Et høyt og økende antall personer bor alene, også eldre med begynnende demens. Ferdige måltider må utformes slik at det finnes et tilbud også til de økonomisk dårligst stilte.

Anbefalinger som gjelder etterspørsel/forbrukeratferd

•    Endre innholdet i handlekurven. Legge til rette for å øke befolkningens inntak av sjømat og av norskproduserte grønnsaker, fullkorn, belgvekster samt frukt og bær samt redusere inntaket av matvarer med høyt klimaavtrykk (f.eks. biff). Stimulere til økt forbruk av sjømat og norskprodusert fullkorn, rotgrønnsaker, belgvekster, nøtter, frukt og bær i hele landet. Det vil bidra til å innfri målsettingen om et sunnere kosthold, gi reduserte klimagassutslipp og øke landets selvforsyningsgrad.

•    Arbeide for økt kunnskap og kompetanse om mat og bærekraft i hele befolkningen. Matmerking, tilrettelagt informasjon, kursing, veiledning og apper er mulige veier å gå. Barn i barnehage og skole må få del i dette. Etter hvert som bærekraft blir et kommersielt utnyttbart salgsargument, øker behovet for ansvarlig faktasjekk og sanksjoner mot grønnvasking i reklame og annen markedsføring.

•    Grønne prisinsentiver. Anvende prisinsentiver for å stimulere sunne og bærekraftige matvalg og redusere svinn.

•    Mindre matsvinn og bedre innsikt. Skape forståelse for de fulle konsekvensene av matsvinn i produksjon, industri, institusjoner og husholdninger. Tilby redskaper og rutiner samt bygge opp solidariske holdninger som kan lette gjenvinning og omfordeling.

•    Stille kvalitetskrav til ultraprosessert mat fremfor å demonisere den. Av hensyn til de mange som bor alene samt en raskt aldrende befolkning er det ønskelig å ha akseptable alternativer til måltider som må lages fra bunnen av. 

•    Skape inspirasjon og identifikasjon med bærekraftige spisemønstre i alle deler av befolkningen. Oppmuntre matkulturelle spydspisser og opinionsdannere, som mesterkokker, matjournalister og de som kjenner norsk tradisjonsmat, til å formidle gjennom bøker, tv, aviser, magasiner, sosiale medier og kurs. 

Del 5 – Internasjonale rapporter

Bilde

I Norge, som i svært mange andre land, er arbeidet med å fremme et mer bærekraftig matsystem satt på den politiske dagsorden. Politikere og offentlige myndigheter følger opp FNs bærekraftsmål og tar initiativer overfor norske og internasjonale fagmiljøer for å frembringe kunnskap og handling.  

De to rapportene Food from the Oceans (2017) og A Sustainable Food System for the European Union (2020) – begge fra den internasjonale sammenslutningen av vitenskapsakademier SAPEA (Science Advice for Policy by European Academies) – er høyst relevante i denne sammenheng, likeså EU-kommisjonens etterfølgende dokument Farm-to-Fork Strategy. For a fair, healthy and environmentally-friendly food system (2020).